Innlegget som nådde 800.000 på to dager.

Foto: Kristine Slyngstad


Frem med strikkepinnene, jenter!


Dagen før årets 17. mai feiring foregår det en høring på Stortinget. Det er nemlig foreslått en endring i abortloven vår, som nå skal vedtas. Den samme dagen leser vi om abortforbud i Alabama, om at jenter som voldtas eller utsettes for incest, skal tvinges til å bære frem barnet. Om at legen som eventuelt gjennomfører en abort, vil kunne få 99 år i fengsel. Det er mye mere enn overgriperen! Også tenker vi “uff, så ekkelt” og fortsetter å stryke bunadskjorta. For dette er jo sånne syke ting som skjer langt der borte i USA. Eller?

Høringen på Stortinget er lovpålagt, det er derfor de har den. Men egentlig har de bestemt seg allerede. Den legges til den store hvordan-i-hælvete-pisker-man-pavlovaen-stiv dagen. Du vet, hvor-er-egentlig-bunadskoene-dagen. Men noen tok seg fri fra skjortestryking for å stille opp på den åpne høringen. Og den “åpne” høringen hadde hele 13 plasser åpne til publikum! Tretten? Det er tynt, det. Men de skulle livestreame da. Jeg tenker at i 2019 hvor teknologien liksom er i alles lomme burde “livestream” innebære video og god lyd.

Men fra Stortinget sendes det altså bare et lydklipp, som heller ikke er tilgjengelig for publikum i etterkant.

View this post on Instagram

Frem med strikkepinnene, jenter! Det er ikke ofte jeg blander politikk inn i Kirsebærhagen, men nå vil jeg ikke tie. ✋🏻✋🏼✋🏽✋🏾✋🏿 Idag sitter vi "trygt" i stuene våre og rister på hodet av galskapen i Alabama, hvor de innfører nærmest totalforbud for abort. Når en 12 år gammel jente blir seksuelt misbrukt av pappaen sin, skal hun bære frem barnet. Når en kvinne blir voldtatt, tvinges hun til en livslang relasjon med overgriperen! 😶 Kvinner fratas all rett til å bestemme over egen kropp, av middelaldrene menn med penis trygt plassert i buksa. En fin regel: Har du ikke egen livmor, bør du ikke ha rett til å bestemme over en. 💣 Samtidig har vår egen regjering et stille møte om endring i vår abortlov. Din og min. Lovforslaget ble sluppet samme dag som Sylvi-Monster-Listhaug gjorde comeback, høringen finner sted 16. Mai når vi er opptatte med Pavlova og bunadskjorte. 🎂 Regjeringen vil ikke at vi skal vite, bry oss og protestere. @erna_solberg har folket og fagnemndene imot seg, men å beholde makten er viktigere. 🤷🏼‍♀️ Store og skumle USA der borte, lille trygge Norge her hjemme. Eller? Det handler om å frata meg, min mulighet til å gjøre MITT valg. Sammenligningen med USA er viktig fordi det er en fellesnevner; innskrenking av kvinners rettigheter til eget valg. Punktum. Hvorfor kan ikke jeg og livmoren min bestemme at menn må klippe strengen, og stå foran en nemd på 5 kvinner om de vil sy den sammen igjen? 🍆🔪 #ikkeminregjering #youknowme @stortinget 📸: @kristine.slyngstad

A post shared by Christina Fraas (@kirsebaerhagen) on

Det som diskuteres på Stortinget er om vår abortlov. Din og min. Det handler akkurat nå om retten til selvbestemt fosterreduksjon. Dette er noe veldig få kvinner benytter seg av hvert år, og disse er som oftest i en vanskelig situasjon allerede. Det de må nå, er å stå foran en nemnd å forsvare hvorfor de ønsker å ta sitt eget valg. Problemet med denne diskusjonen er ikke bare lovendringen i seg selv. Men at man ikke tror på, at kvinner selv kan ta fornuftige valg for egen kropp!

Jeg kaster opp i munnen (og svelger det igjen) når jeg leser kommentarer som sier “er du ikke klar for barn, bruk prevensjon” eller “ikke ha sex”. Dersom du tror så ille om dine medkvinner, at vi bruker abort som prevensjon? Da er du nødt til å skjerpe deg skikkelig! Alle som har gjennomgått en abort vet at det er en kroppslig prosess man ikke ønsker seg. Å ta abort er ikke noe man ønsker seg. Men det er et valg som er tilstede, når man havner i en uheldig situasjon. Vi vet hva prevensjon er, uhell skjer likevel.

Vi går baklengs inn i fremtiden. Store, skumle USA er ikke langt der borte – bak lukkede dører tas det valg over hodet ditt. Og mitt. Fagnemnder og folket er imot lovendring, likevel skjer den. Det er skummelt å sitte hjemme å se på. Ofte tenker vi “men noen må jo sette en stopper for dette”. Og det er da vi må innse at det er vi som er “noen”. Du er “noen”. Jeg er “noen”. Og det er derfor jeg velger å bruke stemmen min, for jeg nekter å se på at kvinners rettigheter blir innskrenket. At vi litt etter litt godtar. Finner oss i. Underkaster oss. “Aldri mer strikkepinner” sto det på plakater for tiår siden. Nå er det aktuelt igjen. Hvorfor tror du dette bildet har nådd ut til nesten én million mennesker? Det originale facebook innlegget, finner du her.

Som mennesker må vi tørre å stole på at hver enkelt kvinne tar det valget, som er rett for henne. Det som er fint med abortloven, er at du som er imot abort – kan velge å ikke ta en. Men du skal ikke ta fra meg mitt valg!

Er du så stolt av tissen din, at du må sende meg bilde av den?

Moren din var ikke så stolt, når jeg ringte henne.


Nå har det rent over for meg. For noen uker siden, fikk jeg en rekke videoer tilsendt av en mann som penetrerer seg i anus med en flaske mens han gliser sleskt. For grafisk synes du? Ja, det er jeg helt enig i.

Skulle ønske det var snakk om én grisete type, og at dette var en enkelthendelse. Noen dager senere fikk jeg en video av en annen mann. Vet du hva han drev med? Overraskende nok penetrerte han også kaviarstjerna med en flaske. Sist var det Zalo, denne gangen en slags brusflaske (jeg har et øye for detaljer!).

Men rett skal være rett. Ikke alle menn liker å filme hårete skinker og sende det til unge jenter. Noen liker å ta bilder av tissen sin og! “Se på meg, jeg har en penis!”. Wow, grattis. Du er også et brødhue og begikk nettopp en kriminell handling.

Så jeg bestemte meg for å gjøre noe med det. Han som sendte det groveste innholdet, var han jeg bestemte meg for å finne. Han hadde et anonymt brukernavn, men via mitt personlige nettverk og kreative søk fant jeg navnet hans. Vedkommende hadde ikke Facebook eller Instagram. Likevel fant jeg ut hvor han bor og jeg ringte moren hans. Det skal nevnes at det tok meg 58 minutter fra jeg bestemte meg for å løse saken til jeg la på etter en (etter forholdene) fin samtale med Beate. Ja, det er det mammaen hans heter. Han er 34 år. Pinlig.

God helg og ikke send seksuelle bilder uten samtykke.

Nå er det på tide å please seg sjæl.

Noen tanker om tjuenitten


Komme seg ut mere, sette ambisiøse mål, spise sunt – idéene om et bedre liv kommer på løpende bånd i starten av året. Men hvem trenger egentlig å bli fortalt hva de skal gjøre og ikke (på noe som helst tidspunkt), når den personen som til enhver tid vet hva som er best for deg – er deg sjæl?

Det er når energien sklir ut, at vanene man trives med sklir ut. Så istedenfor å sette regler for hva jeg skal spise, eller hvor mye jeg skal trene – har jeg brukt de første ukene (det har vel gått noen uker nå?) av året på å helle finne tilbake til den energien hvor jeg klarer å ta de beste valgene for meg selv. Det høres kanskje banalt ut, men jeg trenger ikke en indre kritiker eller enda flere oppgaver jeg kan feile i. Men overskudd til å ha lyst – og til å ikke ta snarveier istedenfor de valgene jeg vet er best.

Hvordan man finner den gode “flytsonen” er personlig veien dit er ulik for alle. Kanskje du trenger å sove masse (det gjorde jeg!), reise og oppleve noe nytt helt på egenhånd, sette av tid til å spise masse mat og ha det gøy med venner, være “egoistisk” med tiden og fokusere krefter på jobb slik at det ikke henger over deg, eller sette deg ned og lage liste over alt du har fått til eller er stolt av?Magien er å å bli sin egen venn istedenfor sin egen kritiker. Begge vil at du skal lykkes, men metodene for hvordan den ene prøver å få deg dit er helt ulikt fra den andre. Og før eller siden vil du tydeligere klare å skille dem fra hverandre.

Langs veien kommer du til å finne ut av hva som bidrar til at du kommer i flyt og ikke. Og selvom andre mennesker ikke nødvendigvis mener noe vondt med det; du kommer til å få tilbud om prosjekter, relasjoner eller andre gester som kan virke positive – men som ikke bidrar. Det er en kunst å si nei og det er en kunst  lære seg hva og når en bør takke nei . Vi er er oppdratt i et samfunn som gjør at vi føler vi må please andre. Men nå er tiden her for å please seg selv.

Godt – forsinket – nyttår!

Denne setningen hjelper meg ofte!

I OWE YOU NOTHING


Voksenlivet kan være en bitch. Er du ikke enig? Det er veldig mye man føler at man MÅ og BURDE. Jeg sliter hvertfall mye med tankene om alt tiden skal brukes til. Hver eneste dag skal man jobbe, være pen, trene og spise sunt. Men når du var liten – hva gledet du deg til når du ble stor? Alle tingene du måtte? Nei, det tror jeg ikke. Personlig gledet jeg meg til å BESTEMME SELV, legge meg når jeg ville og være min egen sjef. Så hvor ble det av egentlig?

For å hente tilbake de BRA tingene med å være voksen har jeg forstått at jeg må legge fra meg de forventingene jeg setter til meg selv – som handler om: noen andre! Ofte sier jeg denne setningen til meg selv “jeg skylder ikke noen noe som helst!”. Det er ikke vits i å ha dårlig samvittighet hele tiden.

Jeg skylder ikke foreldrene mine å være fornuftig.
Jeg skylder ikke de som ser meg på butikken å ha nyvasket hår.
Jeg skylder ikke de på jobben å alltid være kult kledd.
Jeg skylder ikke venner å være sosial.
Jeg skylder ikke en partner å ha sex.
Jeg skylder ikke instagram å legge ut akkurat det de vil se.
Jeg skylder ikke den jeg krangler med å alltid være rasjonell.
Jeg skylder ikke verden å være ydmyk.
Jeg skylder ingen noe som helst egentlig…


..Men jeg kan hvis det passer sånn. Dersom jeg føler for det. Hvis JEG VIL! Og de gangene jeg ikke får det til, ikke orker eller ikke har lyst? Da minner jeg meg selv på at jeg ikke skylder noen noe som helst. Jeg gjør hva faen jeg vil uten skyldfølelse, for da er jeg mye lykkeligere.

«Ingen er født homofile. De som er det, har blitt misbrukt hjemme som barn»

Bildene er en giveaway!
Delta her for å vinne alt.

REAL LIFE 2018


Igår hadde jeg en diskusjon med mine foreldre om seksuell legning. Vi snakket litt om hvorfor det kjønnsnøytrale “hen” finnes, og brukes av de som kanskje føler de kan definere seg hverken som gutt eller jente. Også snakket vi om at problemet kanskje ligger i hva som legges i å være gutt, og hva som legges i å være jente? Vi var helt enige i at jenter skal få være akkurat hvor de føler seg på skalaen fra supermaskulin til ultrafeminin – eller midt i mellom/noe helt annet. Og at de kan LIGGE med og ELSKE hvem de vil. Og selvsagt at det samme gjelder menn. Det er ikke denne debatten jeg skal ta idag – jeg bare reflekterer rundt hvordan jeg tar åpne holdninger og sunne diskusjoner forgitt, fordi jeg er så heldig å ha foreldre som hadde støttet meg uansett om jeg kom hjem med en jente eller en gutt som kjæreste! Eller hvordan jeg ser ut og kler meg, for den saks skyld.

Det er ikke en selvfølge. Sånn har ikke alle det. 

– Broren min slengte meg ned og begynte å slå. Hele familien var tilstede. Jeg lå med ansiktet ned mot gulvet, og vet ikke helt hvem som gjorde hva, men de tok også kvelertak på meg. Jeg måtte til slutt si at jeg ikke var homofil likevel. Tenk at det godtok det. De trodde på meg, sier han.

Dette er det min kompis Brian som forteller. Etter å ha blitt fortalt hele oppveksten at homofili er en synd og at ingen er født slik, prøvde han å skjule legningen sin for familien. En dag så en familievenn han holde hender med kjæresten sin i en park. De ble forfulgt hjem, for å bli slått og ropt til utenfor leiligheten sin. Selvom de prøvde å gå hver sin retning og komme seg unna, klarte forfølgeren å ta de igjen for å utføre vold. Vold for å elske hverandre og gjøre hverandre lykkelig? 


Derfor skal du feire og vise din støtte til PRIDE!

Det er med klump i halsen jeg skriver dette innlegget, fordi dette er ikke historier fra femti år tilbake, heller ikke ti eller fem år tilbake. Det er fra i år, det er fra 2018! Og det er nettopp derfor du skal støtte Pride uansett om du er lesbisk, homofil, bifil, transperson, interkjønn eller heterofil! Jeg håper nemlig at flerparten av de heterofile som leser dette innlegget tenker “hva faen – opplever homofile faktisk slikt?” men samtidig føler at “jaja, men jeg plager jo ikke andre – så det har ikke noe med meg å gjøre“.

Men lærer vi ikke barna at å se på noen bli mobbet uten å gripe inn, er like ille som å være en mobber? Å gripe inn i mobbesituasjonen viser mobberne at DU tar AVSTAND fra mobbing, dessuten at du ikke vil at noen andre skal behandles slik. På samme måte bør du HØYLYTT vise din støtte til mangfoldet av de menneskene du deler byen din med. Ikke bare for de som opplever diskriminering, men for å vise de rundt deg med sterkt religiøse (eller bare veldig gammeldagse!) holdninger at DU tar AVSTAND fra den type ekskludering.

PRIDE er altså ikke bare en fest, kamp eller parade for de som rammes av denne typen diskriminering. Tror du virkelig at en homofil sin fiende, er en annen homofil? Nei, det er den streite jævla bedreviteren som på død og liv ikke skal akseptere at noen ser ut, elsker eller føler på en annen måte enn dem. Som strengt talt ikke har noe som helst med dem å gjøre!

Se for deg et heterofilt par på vei hjem fra stranden. De tusler hjemover etter en fin dag i sola, skravler og bryr seg stort sett om hverandre. Plutselig blir de overfalt av tre voksne menn som roper skjellsord, filmer, spytter og ler – fordi de er kjærester!! Det er helt utenkelig, sant? Og det burde være like utenkelig at Brian og hans kjæreste opplevde nettopp dette på vei hjem fra Huk for bare to uker siden. Men dessverre er det helt sant.

Om byen din har en parade; gå i den! Gå for dem som av ulike grunner ikke kan gå selv. Om stedet du bor ikke har et arrangement, delta i min giveaway om alle produktene på bildene og lag din egen regnbuefeiring hjemme? Delta på min Facebook side her! Og om du ikke har lyst eller anledning til å gjøre så altfor mye ut av dette, men likevel vil vise at du ikke er en HATER: legg ut en status, et bilde eller en videosnutt hvor viser støtte til mangfold og kjærlighet!

#PRIDE

Svar på spørsmål – bli kjent med meg!

I got it from my mama! Or do I?


Jeg renoverer mitt eget hus og lever uten dusj, samtidig er jeg et klassisk eksempel på jenta med altfor mange sko i hylla og kjoler i skapet. Familien min er kanskje ikke helt ordinær, men har jeg alt jeg er fra dem? Eller har noe kommet til meg fra andre kanter, kanskje jeg har måttet lære meg noen egenskaper jeg har ønsket meg? Idag fikk jeg et spørsmål på Snapchat som fikk meg til å tenke på disse tingene og tenkte dette innlegget vil gi deg mulighet til å bli bedre kjent med Christina, hun med rød leppestift og jord under neglene.

Som liten vokste jeg opp med fire søsken, sånn at vi var totalt fem stykker. Mamma og Pappa tok imot et fosterbarn da jeg var kanskje syv år, og hun har jeg siden det utvilsomt sett på som min fulle og hele søster! “Det finnes ikke halve mennesker” sier vi i vår familie om “halvsøsken”. Mine og dine. Vi er søsken alle sammen. Likevel har jeg vært ganske mye alene, for jeg er nemlig attpåklatten! Så de andre flyttet jo hjemmefra en god stund før meg.

Vi hadde ikke nevneverdig god råd, men nok til de nødvendige tingene. Med andre ord har jeg aldri vært på ferie rundt om i verden i min oppvekst, vi var en måned i båten hver sommer. Og jeg elsket det! Å komme til en ny øy, betydde en ny øde strand hvor jeg kunne finne drivved, pinner og skatter som ble skylt opp på stranda. Med hyssing og tape lagde jeg båter som kjørte om kapp med hverandre, etterhvert med mere og mere avanserte seil og teknikker. Noen ganger måtte vi til en havn for å handle mat og fylle vann. Da fikk jeg ofte kjøpe stoffbiter fra en hobbybutikk, eller andre småtterier jeg kunne bruke til oppfinnelsene mine.

Mamma sier at dette kanskje “tvang” meg litt til å bli kreativ, jeg har alltid vært flink til å lage ting og underholde meg selv. Pappa har alltid jobbet som ingeniør med verksted i kjelleren, og det var førstemann til mølla når det var ledningsrester som skulle kastes; de hadde nemlig regnbuefarger og utenom å være sykt fine å se på kunne de brukes i kule oppfinnelser! Hver gang noe gikk istykker hjemme tok pappa det med ned i kjelleren og reparerte det. Uansett om det var en dukke, en CD-spiller eller et kjøkkenapparat. På den måten har jeg kanskje lært meg kunsten å se rundt meg å tenke “hva er det jeg HAR, som jeg kan bruke for å løse dette?” fremfor “jeg får vente til butikken åpner imorgen!“.

Mamma har flere ganger fortalt meg om at hun og pappa bygget grunnmuren til huset helt på egenhånd, mens hun var høygravid med meg. Selv på nyttårsaften var de ute med lyskastere i minusgrader, for å bli ferdig. Men de gikk inn ved midnatt – ikke fordi de tok seg tid til å feire, men fordi det kanskje var litt pinlig at naboene så dem jobbe høygravid og midt på natten på selveste nyttårsaften! Skjønner du? Foreldrene mine er arbeidsjern og forteller slike historier som tøffe, men gode minner. Av dem har jeg nok lært at ting ikke gjør seg sjæl, og at man får det til hvis man står på.

Jeg flyttet hjemmefra når jeg var 16 år, fordi jeg følte meg klar. Jeg følte meg klar! Folk spør meg “var det noe galt?“. Men nei, dette er bare en av de tingene som forteller noe om hvem jeg er. Og det er kanskje ikke en av egenskapene jeg har fått fra foreldrene mine. Nemlig det å alltid ha et behov for at ting skal være spennende. Når jeg var liten, spiste jeg ikke mat med mindre den var interessant. Og slik kan det være litt ennå. Jeg begynte på en annen videregående enn vennene mine, fordi jeg mente at jeg “kjente alle her fra før”. Jeg hadde rom for nye impulser! Helt siden slutten av barneskolen har jeg gått i vintagekjoler, drukket kaffe latte og drømt om å reise til Paris. Jeg elsker livet med god mat, ny musikk, spennende mennesker, kul natur, travle byer og å utfordre meg selv for eksempel når jeg kler på meg. Hvis det er “just a little too much” liker jeg det best. 

De fleste vet kanskje ikke at jeg har gått School of Fashion Industry? Klær, interiør og alt som utrykkes via stil er noe jeg har dyrket selv og ikke fått hjemmefra. Jeg har vært en internett-nerd siden jeg var 12 år og var EKSTREMT aktiv på et norsk og et internasjonalt moteforum. Altså, back then hadde man ikke sosiale medier og å henge på forumer var det nærmeste man kom. Det var også dette som fikk meg til å starte en blogg tilbake i 2005, et slags behov for å skape, dele og kommunisere. Man postet ikke så mye egne bilder så langt tilbake så det var mye diskusjoner om designere, stoffer og hva man syntes eller følte om en kolleksjon – fremfor bilder og likes. Jeg likte godt dette “faget” og er mye mere opptatt av hva noe UTRYKKER enn at det er trendy eller perfekt. Mamma har sagt “jeg tror Christina må ha det pent rundt seg for å være lykkelig” og det er helt riktig”. Men pent for meg er ikke nødvendigvis det som er pent for deg.

FOTO: Kristine Slyngstad

BITCH DON’T KILL MY VIBE!

Hva tenkte du på når du tok på deg det der?


Jeg er ikke jenta som alltid går i en sort kjole og nøytralt tilbehør. Det er helt innafor at mange jenter jakter samme stil og skjønnsideal, det skal ingen arrestere dem for. Alle skal få kle seg slik de selv ønsker. Er du ikke enig? Personlig har jeg har alltid digget farger, vintage og unikt tilbehør; som jeg bærer med stolthet. Men nå begynner jeg å lure på, er det slik jenters rett til å kle oss som vi vil gir menn rett til å aktivt oppsøke oss for å spre negativitet? Ifølge et utall menn er det nemlig ikke rom for å gå i noe annet enn «uniformen» på fest

«Hva tenkte du på når du tok på deg det der?» eller«hvordan tør du å gå sånn?» er spørsmål jeg har fått en rekke ganger. Det er enkelt å skille uskyldig dumskap fra et kritisk tonefall, likevel får jeg ofte høre at «herregud, han prøvde sikkert bare å flørte!». Den typen unnskyldninger for å ikke klare å oppføre seg i offentlighet, kjenner jeg at i 2018 burde være passé. Mamma lærte meg i ganske tidlig alder at dersom jeg ikke har noe pent å si, er det bedre å holde munn. Hvor er mødrene til disse guttene egentlig?

En uetablert sannhet for mange menn på byen er at “har hun hatt, kan jeg ta den“. Under finnes det en hattesveis som ikke bør se dagens sollys, eventuelt kveldens discolys. Jeg er på fest for å ha det gøy, ikke bruke all tid på å hente hatten min fra tilfeldige hoder i baren som ler høyt mens de spør om jeg “har kledd meg ut som politi” eller om jeg gikk egentlig skulle på kostymefest. Bare la meg drikke ølen min da, please.

“Hvorfor har du på deg det der, egentlig?». Her om dagen var jeg ute da noen prikker meg på skulderen på dansegulvet. Jeg snur meg og en fyr prøver å si meg noe, jeg må rope “hæ, hva sier du?” flere ganger, gå vekk fra veninnene mine og komme nærmere. “Hva har du på deg? En østeuropeisk folkedrakt?” sier han. “Nei, jeg har på meg en kjole?” svarer jeg. Deretter var han ikke videre pratsom og huket tydeligvis tak i meg for å skape en slags usikkerhet idet han snudde seg tilbake. Antrekket mitt så definitivt ikke ut som noen østeuropeisk folkedrakt, selvom jeg tror det kunne vært jævlig fett. Måtte jeg virkelig komme bort til deg på et bråkete dansegulv, for at du skulle slenge kommentarer til meg og deretter himle med øynene? Jeg har ikke tid til det!

Heldigvis er jeg sikker i meg selv og kler meg slik jeg vil fordi jeg digger å være meg sjæl! Men kjære gutter: det er ikke en selvfølge at alle unge, fremmede jenter du møter er like trygge på egen stil og utseende. Og jeg synes vi skal få lov til å være bossy-ass-bitches og kle oss ulikt mengden, skape mangfold og rocke dansegulvet uten spørsmål som “har du kledd deg ut idag?” og andre nedlatende kommentarer!

Jeg opplever veldig sjelden, faktisk så godt som aldri (!) at jenter er kjipe, vi gir hverandre komplimenter på do og fine kommentarer. Til alle gutter som tror at det å slenge en negativ kommentar vil gjøre meg søkende, underdanig og nyskjerrig på deg: BRENN, STIKK OG DØ!

Det er faen ikke sånn du får oppmerksomheten min.

FOTO: Kristine Slyngstad

Allergisk mot stress

Trodde du uren hud var forbehold fjortisperioden? Det trodde jeg også!


 Men det var ikke før jeg var over 20 år at min problemhud slo seg skikkelig vrang. Jeg husker første gang det ble ille. Sånn skikkelig ille. På den tiden jobbet jeg med det store eventet Vixen Blog Awards. Innspurten opp mot arrangementet var veldig stressende, i tillegg hadde jeg nettopp flyttet inn i ny leilighet med ny kjæreste. Samtidig som jeg ville prestere på jobben var jeg besatt av innredning og flytteprosess, alt skulle være perfekt – og det skulle skje NÅ!

I denne noe intense perioden ble huden min som allerede har akne-tendenser i hverdagen, et (u)rent mareritt. Store, underjordiske byller langs hele kjeven og hakepartiet. Ikke bare var det rødt og stygt, det gjorde ekstremt vondt også! Ingenting kunne skjule det og jeg forsøkte alt; detox med fruktjuice og urtetabletter, dyrere hudpleieprodukter og steambadstu flere ganger i uken.

Til slutt tenkte jeg «helvete heller» og bestemte meg for å gå helt sminkeløs i minst to uker! «Noe jeg legger på huden min må jo forårsake dette?» tenkte jeg. Jeg skjemtes hver gang jeg så meg selv i speilet på toalettet, men bet tennene sammen i håp om bedring. Men ingenting skjedde.

Den samme høsten skulle jeg en langhelg til Paris med min daværende flamme. Men hvor fin føler man seg på feriebildene, når man ser seg selv som en kvinnelig Quasimodo? Det føles som i går at jeg desperat løp inn på MAC og sa til make-up artisten som jobbet der «vær så snill å gjør meg pen, så skal jeg kjøpe alt du bruker!». Ut kom jeg med heldekkende produkter og ny leppestift.

//Bildene er fra årets usminket-utgave av Det Nye, selvom jeg fortsatt sliter med huden er den mye bedre nå.

HVA HJALP? IKKE DET JEG TRODDE HVERTFALL!

Sminke skal ikke være nødvendig for selvtillit! Men etter måneder med «kamp» mot eget ansikt var det en sann lettelse å få lov å føle seg «fin». Siden jeg tenkte at ytre påvirkninger måtte være grunn til kviseproblemene, innstilte jeg meg på forverring da jeg gikk fra sminkefri til full Kylie Jenner coverage på en helg. Men til min forbauselse; på tross av at huden ikke lengre fikk puste, ble den faktisk bedre. Hvorfor? Fordi jeg endelig sluttet å «obsesse» over problemhuden min.

Av alle de tingene jeg stresset med at skulle være perfekt, var det nå litt mindre fokus på én av dem. Og selvom jeg nå 4-5 år senere fortsatt sliter med uren hud, så går jeg uten foundation med hodet hevet! Kroppen er merkelig og kompleks. Hudproblemer kan komme av alt fra ytre påvirkninger, allergier, til hormoner og stress. Husk: ikke alt skyldes det som foregår på utsiden!

Enklere sagt enn gjort; å godta seg selv, slik man er – akkurat nå! Det har gjort utrolig mye for selvfølelsen min. Dersom huden min nå «eksploderer» skjønner jeg at det er på tide å jekke ned stressnivået et par hakk. Mirakelkurene har ikke gjort jobben for meg. En god natts søvn og en jentekveld derimot – hjelper i massevis. Jeg skulle gjerne hatt oppskriften til perfekt hud, men huden har oppført seg bedre etter jeg sluttet å lete. Rart, det der!

Hva så?

Bedre sent enn aldri


Når noen har en forventning til deg, er det større sjanse for gjennomføring. Å melde seg på (selv om det ikke er bindene) føles mere bindene enn en avtale med seg selv. Og det var akkurat det jeg gjorde *REGRETS* rett før jul. Jeg jobber jo med den gærne gjengen som lager magasinet ShapeUp, og på siste mandagsmøte før jul var det en liten håndsopprekning.

Hvem skal delta på kickstart programmet som kommer i januar utgaven?“. Joda, unge Fraas. Med brask og bram. Hadde trua og rakk opp handa!

#ShapeUpKickstart var egentlig ment å starte forrige mandag. Men vet du hva? Det fikk jeg ikke til. Så jeg begynte i går! Hva så? Om du vil være med kan du begynne neste mandag også – om du vil. Eller midt i uka! Det følger med en kalender inne i bladet med en treningsplan. Og inne i magasinet ligger det tre ulike økter!

Jeg jukser litt (ikke JUKSER, men justerer). Noen dager har jeg tenkt til å bytte ut den planlagte økta med min egen økt, eller kanskje jeg går en skitur! Det viktigste er å litt fart på sakene. Og denne planen skal hjelpe meg til å holde avtaler med meg selv, finne inspirasjon i nye økter og bli vant til å ha treningsrutiner igjen.

Og det gleder jeg meg til, for i det siste har jeg hatt sjukt vondt i vilja.

Om meg og Kirsebærhagen!

“Dette har jeg ikke gjort før, så det klarer jeg sikkert”


Kontakt: [email protected]

Det er jeg Christina Fraas, som står bak Kirsebærhagen. For en tid tilbake rømte jeg fra et tilsynelatende perfekt liv i hovedstaden og kjøpte et skjevt og falleferdig renoveringsprosjekt med en hage som var fantastisk for 30 år siden.

På en helt vanlig fredag gikk kjæresten min fra meg, to uker senere var jeg både singel arbeidsløs og hjemløs. I en slags tåke spontankjøpte jeg et fantastisk dødsbo utenfor Oslo som jeg nå bygger om til mitt eget paradis. Her kan du lese mere om hvordan jeg håndterer livets opp og nedturer, prosessen av oppussing og om hvordan jeg via mobilen har skapt min egen arbeidsplass slik at jeg kan leve et grønnere og enklere liv.

Jeg er en del av innholdskollektivet De Nye og Upolished.Tv. Mitt management er Egmont PEOPLE og jeg skriver for flere magasiner hos Egmont Publishing i Nydalen. I tråd med magasinet Det Nye vil du heller aldri i mine sosiale mediekanaler finne retusjerte bilder.

Jobbe sammen?

Vurderer du samarbeid med Kirsebærhagen eller meg som frilanser må du gjerne ta kontakt. Det samme gjelder ris, ros og generelle tilbakemeldinger. Per idag er jeg ambassadør for Telenor Yng.

Kjærlighet, Christina Fraas