The mile high club

Jeg har ikke hatt sex på et fly, men jeg har blitt ufrivillig analt penetrert av en rusten spiker på toppen av taket. Tells det? Var ikke helt sikker på om jeg skulle gråte eller le, så jeg gjorde begge deler.


Jepp, det er det som skjer på bildet nederst til venstre. Blinkskudd. Jeg kom fra det hele uten varige men, sett bort ifra hissig solbrente skuldre, kutt og blemmer på hendene og hull i tighsen. Ja og kampen mot et bebodd vepsebol – men slikt må man bare tåle.

Å kaste taksten ned fra taket er nydelig trening og definitivt verdt å gjøre selv. Jeg har spart mye på å preppe før snekkerne gjør fagarbeidet (jeg plukker ned, de setter opp nytt). Taksteinen plukkes radvis av fra topp til bunn, er man flere er det effektivt at to plukker løs stener og legger i hauger – mens to plukker fra haugene og kaster ned på bakken. Når man kaster ned på bakken må man sikte slik at de faller flatt ned og ikke treffer andre takstein – da sparer du mye tid på å slippe å plukke knust sten etterpå.

Er du heldig har du et lite ryddemannskap på 1-3 personer på bakken som plukker sten mens du henter nye fra haugen, slik at bakken er klar for nye sten. Med en slik 3-stegs-strategi tømte vi mitt tak på litt over en dag. Inkludert latter, skader og grillpause.

Alt i alt en nydelig dag i høyden!

 

Følelsen jeg hadde i magen..

..Den første dagen i hagen.


Throwback til den første dagen i Kirsebærhagen, det var varmt og klamt. Jeg hadde på meg kjole med åpen rygg og lilla joggesko mens jeg spadde vekk en haug brennelse som hadde vokst opp inntil huset.

Min fetter fant vann, vi jublet av glede da springen hostet og harket men til slutt sprutet ut ferskvann fra et gjengrodd borrehull. Alle var der – mine foreldre, mine to beste veninner, min fetter Kjetil og hans kjæreste Janne. Jeg drakk champagne rett fra flasken og solen gikk ikke ned før midnatt.

Slik startet et eventyr om en jente som het Christina i en gjengrodd hage som også trengte kjærlighet ♥

 

Video: historien om Kirsebærhagen

Takk for visitten @thomasbrunfilm ♥


En liten snutt hvor jeg snakker om hvordan livet gikk fra “perfekt-perfekt” til “perfekt-uperfekt” på noen korte uker. Og nei – jeg angrer ikke et sekund.

På én uke var jeg singel, arbeidsløs og hjemløs. Men kanskje for det bedre? Følg Kirsebærhagen for utdrag av min private dagbok og historien om da jeg spontankjøpte et skjevt hus fra 1928 uten bad/med fangekjeller.Video: Thomas Brun Film

Posted by Kirsebærhagen on Tuesday, December 6, 2016

Video: på hemmelig besøk

 

Før jeg tok over huset i Kirsebærhagen gikk jeg tur dit, kikket forsiktig inn porten og så at ingen var der før jeg listet meg inn i den overgrodde hagen. Det var tydelig at det var lagt mye kjærlighet i dette stedet, her har noen vært veldig lykkelige en gang. Men ikke på lenge.

Det er lenge siden noen har sittet under epaljeene på terassen og drukket vin, treet har mistet sine barnåler år etter år uten at noen har feiet dem vekk. Under råtne blader og tørre barnåler ligger en gammel madrass, litt sølvtøy og en kommode som er rast sammen.

Hagen har vært nydelig, med en allé fra porten inn til huset. Den er grodd helt sammen, espaljéene har rast og den eneste veien inn til huset er en tynn sti rundt alléen. Likevel er det vakkert – det hviler en sorg her som lengter etter å lettes på.

Den varme lukten av syrinene er magisk. Det er akkurat som om plantene så gjerne vil luktes på, terassen vil så gjerne høre latter en sen sommerkveld snart og når jeg kikker inn vet jeg at det massive tregulvet ønsker at jeg skal gå barbent på det.

Jeg vet ikke helt hva jeg begir meg ut på, men jeg er glad du valgte meg, Kirsebærhagen.

Mitt største spontankjøp

Dagen jeg kjøpte et skjevt hus uten bad ♠


“Gratulerer” sier en dame i andre enden av røret. Usikker på om hun gratulerer meg med at det offisielt har klikka for meg – eller fordi jeg nettopp vant budrunden på #kirsebærhagen. Jeg har vært så vant til å tape budrunder i Oslo at det faktisk føltes helt utenkelig å skulle være den som vant.

Slik spontankjøpte jeg et hus en uke etter at livet mitt ble snudd på hodet. #YOLO ville vel kidza sagt.

 

Den gamle meg ville kanskje dømt den nye meg.

Nytt liv dag 3 ♦


Jeg våkner flere ganger om natten og lurer på om det er morgen snart slik at jeg kan svare på meldingen, venter til kl 06:15 og svarer noe tomt og iskaldt som ikke gir mening.

Jeg føler meg tom, ser at jeg er blekere, klarer ikke jobbe opp positiviteten min. Men dagen går mirkauløst fremover likevel. Jeg gjennomfører, jeg lever, jeg smiler til de rundt meg, jeg står til en viss grad på.

Tiden går ikke så fort. Jeg orker ikke trene, vil bare se på modern family og drikke vin. Er ikke så motivert til å se på leiligheter men skal prøve å gå på visninger likevel. Jeg prøver å holde meg selv opptatt, vil forelske meg i et prosjekt – trenger noe å fysisk drive med. Noe som driver meg. Noe stort og altoppslukende som er synonymt med at livet går fremover. Som en leilighet eller en hund.

Jeg reflekterer rundt hvem jeg er og hvem jeg var. Den jeg var fnøs litt av venner som flyttet ut av byen eller de som bestemte seg tidlig for å skaffe seg hvitt stakittgjerne, praktisk bil og barn. Eller de som ikke rett og slett ikke satser på noe som helst og gir faen. Jeg liker å se på meg selv som open-minded men innser at jeg lenge har tenkt at “min måte er den riktige måten”. Nå angrer jeg – for alt jeg vil er å gjemme meg i en hytte langt fra folk, skape en liten trygg oase hvor bare mine nærmeste kan få være. Jeg bryr meg ikke om prestisje, det urbane liv og å være “vellykket” sålenge jeg har meg selv og mitt. Og jeg vil helst ikke at noen skal mene noe om det. Den gamle meg ville kanskje dømt den nye meg.

Alt jeg ser er ironien i å prøve så hardt og sitte igjen med ingenting – ingen mann, ingen bestevenn, ingen kjærlighet, ingen jobb, ingen stor leilighet, ingen ferietur, ingen å gå i skogen med, ingen snowboardpartner, ingen livspartner, ingen elsker, ingen motivasjon.

Kanskje jeg valgte det selv eller kanskje jeg havnet her, akkurat nå vet jeg ikke.

Virkeligheten

Nytt liv dag 1 ♦


Våkner og øynene er hovne men jeg har fått sovet. Kommer meg inn til byen. Plutselig føles husene så høye og menneskene som vrimler snakker så høylytt. Alle sansene mine er sterkere, jeg lurer på om jeg skal snu og løpe. Gjemme meg et sted i skogen. Prøver å ringe A og høre om hun har kommet til kontoret ennå, men hun svarer ikke. Jeg biter tennene sammen og går til jobb.

Idet jeg kommer inn tror jeg alle skal se tvers igjennom meg, men alle er vanlig. Smiler, tuller og ler. Jeg smiler og er en vanlig Christina. Dette er jo vennene mine. Dette er mitt revir. Jeg føler meg tilpass og trygg, det føles også godt at jeg her kan leve i fortiden om enn for en liten periode. Ingen trenger å vite at jeg bare er et skall og at livet mitt ligger igjen i en rennestein et sted utenfor.

Om kvelden minnes jeg på at jeg er hjemløs, jeg legger meg lammet på sofaen mens tårene triller og mamma ber om at jeg skal få meg litt søvn. Det kommer en lyd fra mobilen. Du tekster meg og da klarer jeg å sove, selvom jeg later som jeg ikke ser meldingen før imorgen.

Følg meg!

Vil du følge Christina Fraas og Kirsebærhagen på nye eventyr i sosiale medier?


Jeg deler nemlig ganske ulikt innhold i de forskjellige kanalene, så jeg tror ikke vi blir lei av hverandre selvom vi henger sammen flere steder.

Snapchat oppdaterer jeg hele tiden, hver eneste dag. Klikk på ikonet for å få snapcode eller legg til KIRSEBAERHAGEN. Gleder meg!

På facebook får du med deg alle mine innlegg og masse video, statuser og bilder som ikke postes på bloggen. Klikk på ikonet for å komme direkte til facebooksiden eller søk på KIRSEBÆRHAGEN i søkefeltet på Facebook, så finner du siden min.

Jeg er en junkie for bilder og poster masse på insta + story. Tagg meg gjerne i noen av dine handy prosjekter eller noe du inspireres av! Klikk på ikonet for å komme til min profil. Eller søk etter KIRSEBÆRHAGEN på Instagram så finner du meg. 

Har du tips til noen inspirerende kontoer jeg bør følge i sosiale medier?
Fyr løs i kommentarfeltet!
Always looking for inspo. 

 

Hjemløs

Nytt liv dag 0 ♦


Dag null i mitt nye liv begynte jeg å planlegge med blanke ark. Først og fremst reflekterer jeg rundt hva som er viktig for meg og lover meg selv at “de der hjemme” alltid skal komme først hos meg. Og med “de der hjemme” mener jeg kjæreste, familie og nære venner. De som er livet mitt utenfor jobb.

Noen går på jobben og når de kommer hjem starter livet. Den holdningen respekterer jeg hundre prosent! Men det er ikke meg. Lidenskapen min for det jeg driver med gjør at jeg er like opptatt av tiden og menneskene på jobben som tiden hjemme. Og de siste årene har jeg jobbet fryktelig mye. Fordi jeg synes det er så gøy. Det er en positiv ting – men jeg har forsømt “de der hjemme”.

Macen min har blitt med meg i middagsselskaper, late søndager i sengen har vært byttet ut med vekkeklokke og kaffe for å sjekke resultater på kampanjer. Og på en måte er det greit, det er fint å være karrierebevisst. Men nå sitter jeg her. Uten “de der hjemme”. Uten “hjemme”.

Bilder fra min siste dag i United Influencers.

En så fin tid med fantastiske mennesker. Så vanskelig å forlate. Men så riktig for fremtiden, for nå er tiden inne for å gjøre noe helt nytt.