I don’t drink coffee to wake up, I wake up to drink coffee!

I familien min er vi veldig opptatt av kopper og aksepterer på ingen måte at du som besøkende eventuelt ikke er det.


Som kaffegjest hos mamma vil du få tilbud om en rekke ulike krus, kopper og porselen. Den du velger vil hun memorere til neste gang og kalle “din kopp”. Skulle det noensinne komme to familiemedlemmer på besøk som har “samme kopp” blir det baluba!

Kanskje er det grunnen til at jeg har et personlig forhold til alle tekoppene og krusene mine? Hvilken kopp jeg velger å drikke morgenkaffen min har, har definitivt noe å si for humøret.

Den dagen jeg sipper kaffe av vintage porselen er definitivt en annen type dag enn den morgenen som begynner med “Mad-hatters-teaparty” kruset fra Disneyland.

Koppen jeg kjøpte første gang jeg var i toppen av Eiffel-tårnet gir meg en spesiell følelse hver gang jeg drikke te fra den. Selvom den har knust og blitt limt sammen igjen, er den like magisk som den dagen. Kanskje var jeg 16 år første gang jeg ønsket meg tekopper med skål til jul! Fortsatt elsker jeg det indiske teserviset og minnet fra den julen er kapslet inn i det!

På kjøkkenet står alt fremme hos meg. Jeg har en visjon om at dersom alt jeg eier er fint å se på, vil det aldri være stygt om det så er rotete. De store koppene brukes dessuten flittig til smågodt, grøt – eller som potte til små planter.

Jeg tar meg selv i å bli sjokkert dersom gjestene ikke har noen formening om hva slags kopp de ønsker kaffen sin i. Hva mener du med “samme det”? Svarer jeg. For det er jo helt klart ikke det samme!

5 kommentarer
    1. Det er noe helt spesielt med kaffekoppen, drikker vanligvis bare kaffe på morgenen og min favoritt kaffekopp er en som jeg kjøpte i Venezia som det står I ♥ VENEZIA. Bruker denne koppen nesten hver morgen, der er litt rart, resten av dagen er det ikke så viktig hvilken kopp jeg bruker.

    2. Hei Christina,
      Først og fremst vil jeg bare påpeke at jeg ikke aner om dette er riktig plattform å kontakte deg på eller om jeg i det hele tatt burde sende denne meldingen. Jeg tar likevel sjansen.
      Jeg har fulgt bloggen din i ca 1.5 år, og må si at energien din fascinerer meg – den er både sterk, men fortsatt sårbar og åpen. Det er veldig vakkert å se.
      Jeg skriver til deg fordi jeg er i en situasjon som ligner situasjonen du var i da du startet kirsebærbloggen.
      Kjæresten min har snakket om å slå opp, og for meg føles det så knusende vondt at jeg føler jeg skal til å drukne.
      Personen jeg har delt alt med i flere år. Når jeg leser om hvordan du følte deg da du opplevde ditt brudd, kjenner jeg meg igjen i mange av følelsene. Jeg ser dybden i smerten du opplevde.
      Jeg skjønner godt at du kanskje ikke vil minnes på eller snakke om bruddet ditt, eller hvordan alt var for deg. Det er heller ikke det jeg har lyst til å spørre deg om. Det jeg lurer på er simpelt dette:
      Hvor lang tid tok det før du opplevde at sorgen lettet, og livet ble godt igjen?
      Takk for bloggen din, åpenheten og ærligheten. Og ikke minst hjertelig takk for eventuelle svar.
      Med vennlig og hjertelig hilsen,
      Sarah

      1. Hei Sarah <3 du kan kontakte meg hvor som helst! Fikk vondt i magen av å lese meldingen din, for det du føler på er det vondeste i verden. Jeg vet det er en mager trøst, men det kommer UTEN TVIL til å gå fint igjen! Kan jeg svare på spørsmålet ditt i et innlegg?

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg