Lys og mørke

Utdrag fra min private dagbok ♥


Kanskje du ga meg så mye lys at jeg mistet mitt mørke. Og ved å miste det lille av mørke jeg har, mistet jeg min dybde. Som gjorde meg svevende rundt på overflaten, uten kontakt med røttene som bare finnes under jorden. Og det er der min kreativitet og mitt tankespinn kommer fra. Høye bakketopper, lave bergdaler. Tidlige morgener med rødvin og soloppgang. Sene nattetimer med kaffe svartere enn himmelen og prosjekter andre ikke ville tørre å begynne på. Så ved å være for god mot meg drepte du meg. Du drepte meg med godhet, positivitet og en «perfekt» hverdag.

Og det er derfor jeg ikke kan være sint på deg. For det du gav meg er det alle andre vil ha. Hva jeg vil ha vet jeg ikke ennå.

Jeg har ikke mistet meg selv, det føles så bra.

Jeg strippet livet mitt ned til ingenting. Ingen mann, ingen leilighet, ingen jobb, ingen plikter, ingen fritidsaktivitet som ventet på meg, ingen studier.

Jeg dedikerte tiden min til et stort prosjekt og forsto hvor hel jeg fortsatt er uten alle de tingene som pleide å definere meg. “Jeg heter Christina, jeg jobber med bla-bla-bla, jeg trener ditt og datt og jeg bor i en slik leilighet”. Sånn ville jeg pleid å presentere meg.

Men nå har/er jeg ingen av de tingene. Og jeg er fortsatt meg!


Livet med venner, med familie. Uten filter. Livet uten sminke. Livet barbeint.

Følelsen jeg hadde i magen..

..Den første dagen i hagen.


Throwback til den første dagen i Kirsebærhagen, det var varmt og klamt. Jeg hadde på meg kjole med åpen rygg og lilla joggesko mens jeg spadde vekk en haug brennelse som hadde vokst opp inntil huset.

Min fetter fant vann, vi jublet av glede da springen hostet og harket men til slutt sprutet ut ferskvann fra et gjengrodd borrehull. Alle var der – mine foreldre, mine to beste veninner, min fetter Kjetil og hans kjæreste Janne. Jeg drakk champagne rett fra flasken og solen gikk ikke ned før midnatt.

Slik startet et eventyr om en jente som het Christina i en gjengrodd hage som også trengte kjærlighet ♥

 

Video: på hemmelig besøk

 

Før jeg tok over huset i Kirsebærhagen gikk jeg tur dit, kikket forsiktig inn porten og så at ingen var der før jeg listet meg inn i den overgrodde hagen. Det var tydelig at det var lagt mye kjærlighet i dette stedet, her har noen vært veldig lykkelige en gang. Men ikke på lenge.

Det er lenge siden noen har sittet under epaljeene på terassen og drukket vin, treet har mistet sine barnåler år etter år uten at noen har feiet dem vekk. Under råtne blader og tørre barnåler ligger en gammel madrass, litt sølvtøy og en kommode som er rast sammen.

Hagen har vært nydelig, med en allé fra porten inn til huset. Den er grodd helt sammen, espaljéene har rast og den eneste veien inn til huset er en tynn sti rundt alléen. Likevel er det vakkert – det hviler en sorg her som lengter etter å lettes på.

Den varme lukten av syrinene er magisk. Det er akkurat som om plantene så gjerne vil luktes på, terassen vil så gjerne høre latter en sen sommerkveld snart og når jeg kikker inn vet jeg at det massive tregulvet ønsker at jeg skal gå barbent på det.

Jeg vet ikke helt hva jeg begir meg ut på, men jeg er glad du valgte meg, Kirsebærhagen.

Mitt største spontankjøp

Dagen jeg kjøpte et skjevt hus uten bad ♠


“Gratulerer” sier en dame i andre enden av røret. Usikker på om hun gratulerer meg med at det offisielt har klikka for meg – eller fordi jeg nettopp vant budrunden på #kirsebærhagen. Jeg har vært så vant til å tape budrunder i Oslo at det faktisk føltes helt utenkelig å skulle være den som vant.

Slik spontankjøpte jeg et hus en uke etter at livet mitt ble snudd på hodet. #YOLO ville vel kidza sagt.

 

Den gamle meg ville kanskje dømt den nye meg.

Nytt liv dag 3 ♦


Jeg våkner flere ganger om natten og lurer på om det er morgen snart slik at jeg kan svare på meldingen, venter til kl 06:15 og svarer noe tomt og iskaldt som ikke gir mening.

Jeg føler meg tom, ser at jeg er blekere, klarer ikke jobbe opp positiviteten min. Men dagen går mirkauløst fremover likevel. Jeg gjennomfører, jeg lever, jeg smiler til de rundt meg, jeg står til en viss grad på.

Tiden går ikke så fort. Jeg orker ikke trene, vil bare se på modern family og drikke vin. Er ikke så motivert til å se på leiligheter men skal prøve å gå på visninger likevel. Jeg prøver å holde meg selv opptatt, vil forelske meg i et prosjekt – trenger noe å fysisk drive med. Noe som driver meg. Noe stort og altoppslukende som er synonymt med at livet går fremover. Som en leilighet eller en hund.

Jeg reflekterer rundt hvem jeg er og hvem jeg var. Den jeg var fnøs litt av venner som flyttet ut av byen eller de som bestemte seg tidlig for å skaffe seg hvitt stakittgjerne, praktisk bil og barn. Eller de som ikke rett og slett ikke satser på noe som helst og gir faen. Jeg liker å se på meg selv som open-minded men innser at jeg lenge har tenkt at “min måte er den riktige måten”. Nå angrer jeg – for alt jeg vil er å gjemme meg i en hytte langt fra folk, skape en liten trygg oase hvor bare mine nærmeste kan få være. Jeg bryr meg ikke om prestisje, det urbane liv og å være “vellykket” sålenge jeg har meg selv og mitt. Og jeg vil helst ikke at noen skal mene noe om det. Den gamle meg ville kanskje dømt den nye meg.

Alt jeg ser er ironien i å prøve så hardt og sitte igjen med ingenting – ingen mann, ingen bestevenn, ingen kjærlighet, ingen jobb, ingen stor leilighet, ingen ferietur, ingen å gå i skogen med, ingen snowboardpartner, ingen livspartner, ingen elsker, ingen motivasjon.

Kanskje jeg valgte det selv eller kanskje jeg havnet her, akkurat nå vet jeg ikke.

Virkeligheten

Nytt liv dag 1 ♦


Våkner og øynene er hovne men jeg har fått sovet. Kommer meg inn til byen. Plutselig føles husene så høye og menneskene som vrimler snakker så høylytt. Alle sansene mine er sterkere, jeg lurer på om jeg skal snu og løpe. Gjemme meg et sted i skogen. Prøver å ringe A og høre om hun har kommet til kontoret ennå, men hun svarer ikke. Jeg biter tennene sammen og går til jobb.

Idet jeg kommer inn tror jeg alle skal se tvers igjennom meg, men alle er vanlig. Smiler, tuller og ler. Jeg smiler og er en vanlig Christina. Dette er jo vennene mine. Dette er mitt revir. Jeg føler meg tilpass og trygg, det føles også godt at jeg her kan leve i fortiden om enn for en liten periode. Ingen trenger å vite at jeg bare er et skall og at livet mitt ligger igjen i en rennestein et sted utenfor.

Om kvelden minnes jeg på at jeg er hjemløs, jeg legger meg lammet på sofaen mens tårene triller og mamma ber om at jeg skal få meg litt søvn. Det kommer en lyd fra mobilen. Du tekster meg og da klarer jeg å sove, selvom jeg later som jeg ikke ser meldingen før imorgen.

Hjemløs

Nytt liv dag 0 ♦


Dag null i mitt nye liv begynte jeg å planlegge med blanke ark. Først og fremst reflekterer jeg rundt hva som er viktig for meg og lover meg selv at “de der hjemme” alltid skal komme først hos meg. Og med “de der hjemme” mener jeg kjæreste, familie og nære venner. De som er livet mitt utenfor jobb.

Noen går på jobben og når de kommer hjem starter livet. Den holdningen respekterer jeg hundre prosent! Men det er ikke meg. Lidenskapen min for det jeg driver med gjør at jeg er like opptatt av tiden og menneskene på jobben som tiden hjemme. Og de siste årene har jeg jobbet fryktelig mye. Fordi jeg synes det er så gøy. Det er en positiv ting – men jeg har forsømt “de der hjemme”.

Macen min har blitt med meg i middagsselskaper, late søndager i sengen har vært byttet ut med vekkeklokke og kaffe for å sjekke resultater på kampanjer. Og på en måte er det greit, det er fint å være karrierebevisst. Men nå sitter jeg her. Uten “de der hjemme”. Uten “hjemme”.

Bilder fra min siste dag i United Influencers.

En så fin tid med fantastiske mennesker. Så vanskelig å forlate. Men så riktig for fremtiden, for nå er tiden inne for å gjøre noe helt nytt.