Christina har landet drømmejobben!

Vinden blåser i min retning!


Ikke bare våknet jeg med riktig fot først idag, jeg har en ekstra god grunn til å smile. Fordi – wait for it! Jeg har landet drømmejobben hos De Nye sammen med Telenor. Gir meg selv en liten bitch-slap i trynet for å sjekke om jeg drømmer.

Blant malekoster, sko og halvtomme kaffekopper sitter jeg ofte med håret i en bustete palme og skriver eller filmer. Jeg liker jo så godt å dele med dere og nå får jeg mere tid til nettopp det. Tiden fremover blir innholdsrik, allerede i påsken blir jeg sendt ut på eventyr for Telenor og skal være med på noe jeg aldri har opplevd før. Dette blir definitivt året for nye utfordringer og mobilen min skal være med meg for å dekke alle elementene av det.

Det du kan forvente å møte her fremover er mere video, ny og spennende teknologi, mitt fargerike hjem, sosiale-medie-hacks og masse personlig innhold. Her er en mikset video av Kirsebærinnhold samt en presentasjon av meg for dere som kanskje ikke kjenner meg SÅ godt:

Velkommen til Kirsebærhagen!

Jeg har landet drømmejobben! 😍🍒 Her er en mikset video av Kirsebærinnhold for dere som kanskje ikke kjenner meg SÅ godt. Les hele innlegget her: https://wp.me/p8A7fT-18 🙂

Posted by Kirsebærhagen on Friday, April 7, 2017

Mitt fulle navn er Christina Fraas (det utales frås og ikke fraaaaas), jeg har nettopp fylt 27 år men føler meg forever 21. For en håndfull måneder siden sa jeg opp den trygge jobben min som kreativ leder i United Infuencers og var klar for å gjøre noe nytt.

Ikke visste jeg hvor nytt det skulle bli – ut av det blå bestemte samboeren min seg for at vi var over. Ingen forvarsel og ingen grunn. Jeg var i sjokk. Hva nå? Dagen etter pakket jeg bagen min og reiste – for alltid. Jeg så meg aldri tilbake. En uke etter spontankjøpte jeg et falleferdig hus med mystiske malerier og et 100 år gammelt fygel i stua. Livet er ikke alltid en lek.

I motsetning til tidligere hadde jeg plutselig tid. Tid til å gjøre ting jeg ikke hadde gjort før og mere tid til de tingene som driver meg. Det føles godt å tråkke litt utenfor den berømte boksen på en helt vanlig mandag, kjenne at jeg lever i ny og ne. Planen er heller å ankomme dødsleiet mitt litt brisen, forelska og en halvtime for seint enn punktlig, pent kledd og godt forberedt.

Men før det skal jeg finne på mye sprell – og i tiden fremover sammen med De Nye og Telenor. ?

 

Bytter goder mot tjenester

Frisk luft og kunsten å være lur


For en liten stund ble jeg spurt  om jeg kunne være hundevakt denne helgen. De sa “du må gjerne ha han hjemme hos deg om du vil det“. Jeg svarte glatt “neida, han har godt av å være på hjemmebane – jeg kan passe han hos dere jeg”.

Notis: jeg bor på en byggeplass uten bad, og de har jacuzzi med havutsikt.

Og dette er Choko, han er boxer og en real kjekkas. En skikkelig stor søtnos med evig påfyll av humør og 40 kilo muskler å vise all kjærligheten sin med. Han vil gjerne klemme nesten alle og nesten hele tiden, men glemmer iblant at han er både større og sterkere enn de fleste han har lyst til å klemme. Men vi finner ut av det, og kosing? Det blir det.

Glad for at Choko har luftet meg ekstra mye denne helgen. Det har vært godt for sjelen, den blåhvite vinterkroppen har også fått møte dagens lys som helst sikkert gjør susen for energinivået i uka som kommer. Deilig bytte av luftetur som bare er kos og hygge mot litt badeluksus, som ikke er en selvfølge mitt i oppussing av hus. Eller uansett. Lurt, spør du meg.

Ps: etter den klisjéaktige “nå koser vi oss – ta et bilde av meg da” ble jeg skamfull og gjemte meg i bassenget.

 

Hva om vi er litt ærligere?

Idag vil jeg snakke litt om gyldig fravær!


Uansett om du er trebarnsmamma, alenepappa, ungdom, gammel eller som meg – ung og har kun meg selv å ta vare på tror jeg du har opplevd å være sliten eller mentalt utmattet, at det føles umulig å delta på den aktiviteten, gå på den festen, holde den presentasjonen eller ta den veninne-kaffen. Har du følt det slik – eller tar jeg feil?

For min del er det lite som er mere ubehagelig enn å forstå at “dette går bare ikke, jeg kommer ikke til å orke det“. Noen ganger kan det være noe jeg har sagt ja til litt fordi jeg føler at jeg eller rettere fordi jeg burde, mens andre ganger kan det være noe jeg faktisk har skikkelig, innmari og veldig lyst til. Det siste er det værste, for jeg vil jo hvertfall IKKE virke som en unnasluntrer og SLITEN er jo ikke gyldig fravær. Eller?

 

 

Jeg hadde det slik i helgen da jeg skulle i en bursdag jeg hadde GLEDET meg til. Og jeg vet at de fleste ser meg som Christina – hun som alltid har masse energi. Og det er helt riktig! Men til og med jeg kan gå tom. Jeg går faktisk regelmessig tom. Uten noen spesielt god grunn. Jeg hvilte hele dagen, jeg var hjemme og tok det rolig kvelden før. Jeg har ingen god unnskyldning for å være brutalt utmattet – men det forandrer ikke det faktum at jeg faktisk var brutalt utmattet!

For det er jo så mye enklere om man kan si “Jeg er blitt forkjølet!” eller “Jeg har visst blitt matforgiftet!“. Det er totalt godkjente fraværsgrunner som alle har forståelse for uansett om du skal på jobb eller på fest. Og når du tenker deg om – har du kanskje skrytt på deg en omgangssyke eller forkjølelse som egentlig ikke var der noengang?

I think yess.

 

De fleste av oss har lagt på litt en eller annen gang når vi bare ikke har fått det til. Eller bare ikke har orket eller klart det, akkurat den dagen. Fordi kroppen sa stopp, eller hodet sa stopp, eller begge deler sa SOS – legg deg i senga, spis deg inn i matkoma og SOV istedenfor. Du er redd for at grunnen din ikke er god nok. Eller redd for at du er lat? Det var iallfall jeg redd for. Så min instinktive tanke var: herregud – hva skal jeg si??

Men sannheten var jo at jeg hadde LYST men maktet ikke, og er egentlig da en forkjølelse mere gyldig fraværsgrunnlag? Så jeg sendte en sms og sa det akkurat slik det var med en god klump i magen:

Hei, jeg har en skikkelig utslitt, drittdag og uansett hvor mye jeg vil så klarer jeg ikke å komme idag – sitter i kjolen med en tåre fordi jeg så innmari gjerne ville. Håper jeg kan gjøre opp for det en annen dag og nyt kvelden! C

 

Etter få minutter fikk jeg svar tilbake, med en gang jeg åpnet meldingen forsvant klumpen i magen og vekten på skuldrene. Ikke bare møtte jeg “god bedring” men også en personlig melding om at hun også kjente seg igjen i slike dager og hvor tunge de kunne være, ingen sure miner og ingen vonde ord. Selvsagt kunne vi ta det igjen siden.

Hva om vi alle er litt ærligere? Det skulle ikke være nødvendig å ljuge på seg hodepine eller omgangssyke om kroppen gir deg et signal på at det er på tide å gire ned ett hakk. Jeg vet hvertfall at jeg har det sånn iblant, og kanskje jeg hadde vært mere komfortabel med å innrømme det om noen flere kunne innrømme at de også har det sånn noen ganger.

Bursdag i Kirsebærhagen

Hurra for meg som fylte mitt år ?


Plutselig var dagen her for å tre ut av den fengende alderen tjue-sexy og begi meg ut på mitt tjue-syvende år, en alder uten morsomt ordspill. Jeg planla å skrive litt om dette før helgen men jeg har blitt søøøørpe forskjølet, så alt går i litt sakte film i Kirsebærhagen om dagen.

Siden jeg ikke var helt i hundre la jeg den perfekte planen for min bursdag; kake til frokost, shopping og lunsj med mamma, middag med farmor og familien – før jeg avsluttet kvelden med å begynne på den nyeste boka til Kepler i vinduskarmen, med smågodt i skåla og Sigur Rós i bakgrunnen. Og slik ble det.

Skal innrømme at den nye rosa fuskepelsen var Paris løftet formen et par hakk, den er umulig å ikke føle seg fabelaktig i og jeg hadde en nydelig dag med påspandert lunsj og fine nye vinglass i bursdagsgave.

Kvelden etter inviterte jeg de vennene som har vært aller nærmest for meg de siste månedene på en deilig middag med sashimi, kyllingsalat og mojitos her i Kirsebærhagen. Skulle gjerne invitert en hel haug men akkurat så hektisk det har vært de siste ukene, og akkurat så sliten jeg har vært i min kropp og min sjel – så var det helt riktig med et lite knippe og ikke en kjempestor feiring.

Skulle så innmari gjerne vist deg både borddekning og oppskrift på salaten – men den energien jeg hadde brukte jeg på helt andre ting enn å ta gode bilder, så det skal jeg notere meg at du har tilgode. For salaten ble så usannsynlig digg. Men det jeg derimot kommer til å vise frem asap – er de nydelige og gjennomtenkte gavene jeg fikk til Kirsebærhagen, som nøye skal få sine respektive plasser når roen har senket seg.

Nå ligger jeg fortsatt i sengen, klar for å stå opp og lage meg en SPICY smoothie som skal få renske opp litt i det systemet her. Kremt, host, hark. Happy sunday!

Med et smil og en sang

Noen dager bekymrer jeg meg. Tenk om all denne tiden har gått og jeg egentlig ikke har kommet videre, ikke har håndtert de store omveltningene i livet mitt slik jeg burde ha gjort – fordi jeg lager hver dag til en drømmeverden.

Og mens jeg sitter der i mine tanker og tårer ser jeg ut på havet og kirsebærhagen. Og jammen. Der, rett foran meg står det tre rådyr å spiser litt på det frosne epletreet mitt. Så fredelige og vakre. Naturen helt innpå meg.

Så tenker jeg; hva bekymrer jeg meg for. Noen dager er jeg trist, noen dager er jeg euforisk, mesteparten av dagene er jeg glad men idag. Idag er jeg Snøhvit, og jeg trenger ikke forholde meg til at det kanskje finnes en virkelig verden, for dette er min virkelighet og den er aldeles nydelig.

Finnes det navnløse følelser, som vi bare beskriver som en kombinasjon av andre?

Kaffe og tanker fra sengekanten ?


Verden har satt ord på det følelsesspekteret vi skal forholde oss til. Lykke, sorg. Glede, frykt. Dette er følelser vi kjenner oss igjen i og er vant til å snakke om. Føler vi noe annet, hekter vi følelsen på en av disse allerede kjente og navngitte følelsene, eller forsøker å beskrive følelsen som en miks av flere kjente følelser. På en måte tror jeg vi undertrykker eventuelle følelser som ikke passer innunder de eksisterende paraplyene, ingen av oss er åpne for at det finnes noe mer.

Men jeg har flere følelser som ikke kan beskrives med disse ordene, som ikke er en miks av det ene og det andre.

Egne følelser, verdig sine egne navn. Likeverdig frykt. Likeverdig glede. Hvordan beskrev noen glede før ordet “glede” var definert? Har du noensinne kjent på en følelse som ikke har fått sitt eget navn?

Det finnes så mye mere. Og om flere har det slik kan vi danne en komité. Hvor vi møtes en gang i måneden, spiser muffins og drikker hundre kanner med kaffe mens vi lager navn til disse hittil ubeskrivelige, navnløse følelsene.

Avvisning

Klokken er 03:48


Har ligget våken en times tid i sengen, prøvd å snu meg fra venstre til høyre – fra rygg til mage. Fra mage til rygg igjen. Snu puten, legge et ben utenfor dynen.

Nakken sender en slags suselyd opp til hodet, som fra en høyspentmast. Lyden eskalerer etterhvert som minuttene går. Kan jeg ikke bare sovne fra den, kom igjen nå – sovne. Øynene og hjernedelen bak pannen er så inderlig trøtt, mens resten av kroppen er lys våken. Har jeg bitt tenner? Har så vondt i kjeven.

Jeg begynner å tenke på vonde minner, men det er ikke derfor jeg ikke sover. Likevel er det en uskrevet regel at dersom man ikke får sove, begynner tankene å spinne. Som gjør det hele mere avansert.

Jeg tenker på avvisning. Seksuell avvisning. På hvordan et menneske som var meg innmari nær enten ikke forsto meg, ikke ville ha meg eller ønsket å krenke meg. Når man er noen nær er det vanskelig å skille. Når det handler om eget selvbilde og kropp er det enda vanskeligere å prøve å forstå. Det er enkelt å se på det som kanskje er uvitenhet, som at den andre forsøker å være slem. Da er det lett å bli sint, når man egentlig bare er såret.

Men hva skal man gjøre, når den man elsker trekker til seg hånden. Hysjer på deg når du er full nok til å tørre å viske noen frekke fantasier inn i den andres øre, så ikke noen rundt skal høre deg. Når du forførende og stolt spør hvordan du ser ut i den nye badedrakten og han får lattekrampe og sier “åja, jeg trodde du tulla”.

Da blir man lei seg da. Og liten. Og stygg. Men mest av alt – sint. Fordi jeg vet at jeg er vakker og tiltrekkende. Ute i den store verden. Jeg vet det selv. Andre mennesker vet det. Men det spiller jo ingen rolle, for den jeg har valgt å bry meg om meningen til får meg til å føle meg trist, liten og stygg. Men han vil jo være med meg – så kanskje han ikke mente det.

Jeg ligger som en søledam på gulvet. En møkkete, flat og grumsete søledam.

 

Velkommen til den hemmelige, frosne hagen.

Min favorittversjon av Once upon a dream av Lana Del Rey ♥


Jeg får skikkelig Maleficent vibes i hagen om dagen, derav sangen fra filmen. Luften er iskald og gitteret i porten er dekket av sylskarpe pigger til skrekk og advarsel. Klatreplantene fryser og klamrer seg til espaljeéne i stien mot huset. Inne sitter en kreativ sjel med begge nevene om tekoppen, og tenker ut små og store planer som potensielt skal eller ikke skal gjennomføres i hagen når frosten en dag tiner og sola gjør luften lunken igjen.

Jeg tenker på å sette en stol i toppen av kastanjetreet, slik at jeg kan sitte der i toppen og drikke kaffen min før frokost. Kanskje jeg skal sette en gammel seng på fremsiden av huset der solen står lengst, som jeg kan ligge og sole meg i, spise pizza og drikke rødvin i når det er varmt om kvelden. På terassen kunne jeg kanskje satt en gammel peisovn – man trenger jo ikke pipe utendørs!

Under et tre kunne jeg tenke meg å sette et gammelt skap, med vin, glass og bøker i. Slik at jeg har lett tilgang til det om jeg vil sette meg i en hengende kurvstol og dingle med bena.

Fire måneder med våtservietter

 

Varmt vann og såpe ♥


 

Utedo og kaldtvann: en skulle kanskje tro, at kjøkken og bad er de tingene som haster MEST når man flytter inn i et hjem som mangler nettopp dette.

Men da jeg i sommer kjøpte Kirsebærhagen var det ting som definitivt hastet mere. Å bytte tak var det aller viktigste, nå har jeg et godt isolert tak fritt for fukt som tåler både snø og regn. Å skifte ut vinduer var det nest viktigste. Gamle, punkterte vinduer ville sluppet ut all varme nå som det er -10 utenfor. For ikke å nevne at jeg måtte rive og bygge hele den delen som SKAL bli kjøkken helt på nytt.

Prioriteringer: når veggen har vært presenning, vinduene har vært hull ut i guds frie natur og kjøkkenet har vært i hagen setter jeg nå utrolig stor pris på et tett, varmt og lunt innerom. Selvom badet er fraværende og jeg må tasse ut på utedoen i gummistøvler og hodelykt hver morgen -ser jeg en egen sjarm i det. En sjarm som man kanskje bare ser når de tingene man tar som en selvfølge har vært fraværende en stund og man bygger hver fasilitet sten for sten.

En ny tid: etter fire måneder med våtservietter har jeg nå varmtvann i en spring innendørs  – og kan rense huden min med varmt vann og hudpleie. Noe jeg aldri pleide å se på som en luksus. Men jeg har jo ikke hatt vann inne, så den eneste kontakten ansiktet har hatt med varmtvann har vært når jeg har hentet vann i kanne ute og kokt det opp inne. Kan du se for deg lykken med å vaske seg i varmt vann i springen?

Det føles magisk.

Om et nytt år


Det har vært en annerledes romjul og etter en mindre glamorøs nyttårsaften skal jeg innrømme at jeg ikke helt har fått tydelig for meg at det er et nytt år før akkurat nå! Tjue-seksten var virkelig ei luremus som skapte forhåpninger hos flere om både det ene og det andre, men når det kom til stykket var det ikke mye til action gitt.

Trump er president og Brangelina har skilt seg, hvordan skal vi tro på kjærligheten? Hele desember har Kirsebærhagen vært et second-home for nære og kjære med kjærlighetssorg, vonde tanker og personlige kriser som jeg ikke ville unnet noen. Men om ikke annet har det forgående år lært meg og mange av de rundt meg om hvor viktig det er med vennskap. Ikke hyggelig, eller fint. Men viktig!

Da jeg gikk fra hele livet mitt lærte jeg mye om hva venner gjør for venner. Hva mine venner gjorde for meg. Å se at telefonen ringte, selv om jeg kanskje ikke klarte å ta den – kunne bety så mye. Noen bryr seg. Noen lytter. Det største komplimentet jeg fikk i fjor var å kunne være den personen tilbake.

Akkurat nå er jeg utslitt, tappet for energi og kreativitet. Ja jeg sier det høyt. For det er ikke “gratis” å være tilstede. Når du bryr deg, kjenner du den andres smerte på kroppen – eller vrenger hjernen din for å finne løsninger, gode ord og strategier for å ta byrden vekk fra vedkommende. Det er kjærlighet, det er vennskap. Jeg er utrolig heldig for hva jeg fått og hva jeg har fått lov å gi.

Jeg går ikke inn i 2017 som et nytt eller bedre menneske, her finnes ingen mål om trening eller sparing – men jeg går inn som enda litt tryggere på mine grunnverdier. Ærlighet. Respekt. Forståelse. Og å være inkluderende. Sånn, nå har jeg vært klisé-aktig nok for idag! Da kan det nye året begynne, selvsagt uten forhåpninger.