Men hva faen har skjedd med kidsa?

“Neeeei, jeg vil ikke!”


Denne sommeren har jeg tilbrakt hjemme i et overraskende varmt Norge. Herlig å kunne tilbringe noen skikkelige sommerdager på stranda her hjemme med sydentemp og tett opp mot tjue grader i vannet nesten hele sommeren. Det minner meg faktisk om da jeg var liten! (Ja folkens – jeg har faktisk vært liten. Helt lik som nå, bare litt mindre).

Men en ting jeg lurer på er – hva går det av barna nå for tiden egentlig? Nå banner jeg kanskje i kirka, men FOR noen pyser! På samtlige strender står foreldrene med vann til knærne og lokker på barna “kom uti da, det er ikke så kaldt“. Barna står på land og sier “neeeei, det er iskald!“. Altså, hæ – jeg skjønner ikke, er dette bakvendtland?

Jeg trodde barna skulle hoppe rett uti vannet og komme med dårlige påstander som “det er gloooovarmt” når termometeret måler 15 tynne streker, mens foreldrene sier “usj, at dere orker!”. Nå derimot sitter barna på brygga mens målestokken viser 20 varmegrader og sutrer mens foreldrene hopper opp og ned i det lunkne badevannet med motiverende strofer!

Er det sånn at barna generelt har blitt skikkelig pysete, eller gjelder det kun bading? Har de blitt bortskjemt på badetemperaturer på utenlandsreiser, eller  gjelder feigheten utenfor badebrygga også? Jeg har ikke barn – så her trenger jeg innspill fra dere som vet mere enn meg.

Det eneste jeg vet er at rollene på stranda har snudd: barna på 6 år ligger i solsteika og henger på mobilen, mens foreldrene maser om at barna skal komme ut i vannet og ta bomba. Og viss noen BARN leser dette: SLUTT Å VÆR SÅ PYSE A! Førstemann til flåta!

The real Modern Family

Poolside med familien!


Jeg kommer ikke fra den mest ordinære familien. Når andre sier de skal i familieselskap, sier de det ofte med et *sukk*. Kanskje fordi det stort sett dreier seg om høflige fraser om hvordan det går på jobben? Ikke at det er noe galt i det! Når jeg skal i familieselskap vet jeg at det betyr HØYT tempo og mye gøy. For vi er en stooor og uhøytidelig gjeng, med mange barn. Hvert år feirer to av tantebarna mine bursdagen sin sammen og denne festen betyr én ting: vannkrig! Ikke bare blant kidza, men hele gjengen. Alle foreldre, bonus-foreldre, ekte og “uekte” søsken, tanter og onkler skal med.

…Til og med jeg!

*SPLASH*

..”ÆÆÆÆÆÆ!”

Ingen slipper unna, selvom et velkjent triks er “jeg har mobilen i lomma” eller “klokka mi tåler ikke vann!“. Etterhvert har vi begynt å utarbeide taktikk, hvor to holder fast den som bruker dårlige mobil/klokke-unnskyldninger mens noen fjerner mobilen og klokka. Mammaen min ble kastet i vannet med sko og kjole på – hun ble sååå sinna. Haha, trampet over plenen som en trass 5-åring!

Hele livet har jeg vært en snill, trofast jente

Foto: Øystein Westlie 

 

Har det betalt seg for meg? Ja, i klamydia.


 

Here we go again!

En greeting fra Gardemoen!


Jeg er ikke nevneverdig religiøs men jeg priser Herren (det er tross alt hans skyld at det er pinse, påske og jul!) for at det var helligdag igår! Herregud så nødvendig det var med en ekstra søndag etter helgens hoppefestival. Gjorde du noe gøy på fridagen?

Min ble brukt ute i hagen, jeg har begynt å lage et superfint utemiljø under kastanjetreet som jeg gleder meg til å vise frem. Etter litt jobbing på kvelden fant jeg meg godt tilrette under dyna og sto opp igjen grytidlig idag. For å.. Wait for it!

Spille fotball med kvinnelandslaget! Dere som kjenner meg vet at det er langt utenfor min komfortsone, men det er nettopp det som er så kult med jobben min hos Telenor. For de utfordrer meg til å ta del i ting jeg aldri har prøvd før og dele erfaringene etterpå. Landslaget er sponset av Telenor Yng og jeg fikk møte Ada – VERDENS beste kvinnelige fotballspiller. GIRLPOWER ASS!

De damene var helt rå. Kan ikke skryte på meg det samme, men følte stor mestringsfølelse bare ved å til tider ikke være livredd ballen, tørre å heade og iblant sparke den i riktig retning. Gikk derfra med masse energi. Deler masse gøy video fra det senere!

Nå sitter jeg på Gardemoen og skal til Aarhus for første gang. En liten midweek tur. Det ble ikke lange turen hjemom denne gangen men det gjør ingenting, for i natt skal jeg legge med til å sove, nydusjet – i hvitt hotellsengetøy. Det er ikke hverdagskost for en som bor på byggeplass!

Don’t grow up it’s a trap!

Kjære voksenlivet, kan du slutte å kødde med meg?


Når det er eddekoppspinn på skrubben, vel – da skjønner til og med jeg at det er på tide å vaske gulvet! Med høy musikk og slække bukser fyller jeg bøtta med grønnsåpevann, vrir opp moppen og er plutselig dronninga av rengjøring.

Etter en sjokkerende opplevelse på butikken hvor jeg ble nødt til å kjøpe støvsugerposer (trodde sånt ordnet seg selv i tjuesøtten, ass) som jeg delte HER, er jeg mot alle odds ved godt mot og tar en glad selfie for å dokumentere hvor tilsynelatende bra dette går.

Lite vet jeg om hva som venter meg rundt neste sving. Jeg har visst latt en tidligere bærende bjelke (les: stor og tung planke) stå lent inntil en vegg istedenfor å lage ved av den. Antagelig har jeg kommet nær den og litt etter litt har den sklidd løs. Mens jeg står med ryggen til DUNDRER den mot meg, treffer meg flatt over hele ryggen og slår meg pladask i bakken med et BRAK.

Fuck deg voksenlivet. Den siste uka har jeg kust 8 middagsasjetter, to cocktailglass, tre kopper og en hylle. Og når jeg først legger meg på knær og skrubber gulvet som en moderne askepott “belønner” du meg med et førti kilos slag i bakhodet?

That’s it. Jeg går tilbake til å være ung og uansvarlig.

Når kreative mennesker møtes

På besøk hos Fru Timian og Øystein


Her om dagen tok jeg en liten utflukt fra den landlige hagen min til en helt annen – men vel så landlig hage, nemlig hjemme hos Marit og Øystein! Vi jobbet sammen tidligere og har snakket lenge om å få til et besøk. Jeg satt meg på toget med en stor kaffe og en liten time senere ble jeg hentet i verdens kuleste veteranbil på togstasjonen. Vi kjørte til Øystein sitt fotostudio og hadde en liten svipp innom Marit sitt studiokjøkken – jeg blir SÅ inspirert av å møte et par som begge dyrker sin kreative lidenskap. Flinke, jordnære, gode mennesker som er dyktige i sitt fag – man får energi av sånt.

 

Vi tilbrakte mesteparten av dagen i studio CaféCafé (i Rakkestad, bare en times tid fra Oslo) og jeg hadde det SÅ gøy. Vi tok en haug av bilder og Øystein er en rå fotograf, ikke bare god på utstyr og lys men en kløpper på å få meg til å føle meg komfortabel også. Etter fem minutter i studio var jeg plutselig en 70-talls gudinne fra California med all selvtilliten i verden. Gleder meg til å vise bilder! Deretter hang vi med høner og katter i hagen, spiste pizza i drivhuset og drakk vin. Luksus for hun som bor på byggeplass å besøke matblogger og fotograf, for en oppvartning!

Hurra for det dårlige været!

Nei, jeg er ikke sarkastisk.


Jeg er det perfekte eksempelet på litt manisk, og litt depressiv. Men ikke “manisk depressiv”. Høysensitiv kaller de det. Eller høy på livet – som jeg selv kaller det. Vanligvis er jeg høyt og lavt, elsker å jobbe – liker dagen best når den er full. Når arbeidsoppgavene er over begynner jeg med andre ting, male møbler, sortere garderoben, skrive blogginnlegg eller drikke kaffe med venner. Mye energi og idéene overlapper hverandre. Er det ikke sånn alle lever?

Når jeg skal ta en pause fra skjermen gjør jeg gjerne noe fysisk, som å pusse en kommode. Når jeg skal ta en pause fra å male huset hele dagen gjør jeg gjerne noe på mac’en, som å lage et moodboard. Én ting jeg er elendig på er å ta en pause av den typen hvor man puster dypt og ser ut i lufta, strekker seg litt og lar tankene bli stille. Det høres fantastisk ut, jeg prøver gjerne – men etter eksakt 8 sekunder tenker jeg “hallo, så kjedelig?“.

Derimot får jeg en påtvunget pause i ny og ne, hvor jeg blir så sliten at jeg ikke klarer å gjøre noen av disse tingene i livet som jeg elsker. Det kan være én dag, to dager eller i noen tilfeller en hel helg. Ofte forstår jeg at jeg må avlyse noen sosiale aktiviteter og går hjem med ambisjoner om å heller “få gjort noe hjemme”. Som å vaske hele huset, organisere klesutsalg og rydde på loftet. Men når jeg kommer inn døren orker jeg ikke annet enn å vrenge av meg kåpa, legge meg i sengen og se en ubrukelig serie på Netflix.

Jeg er en person som genuint koser meg i eget selskap og kan med hånden på hjertet si at jeg ikke har kjedet meg étt minutt siden jeg var 9 år gammel og i ytterst få situasjoner føler jeg meg ensom. Men i disse periodene hvor jeg blir utslitt kan jeg bli veldig lei meg og frustrert. For jeg vil så inderlig ha energien til å orke å leve 120% hele tiden og ikke gå glipp av dette vakre livet som fortjener min fulle oppmerksomhet. Logikken tilsier at om man bruker litt mere enn man har går man litt i minus, og det er strengt talt ikke værre enn det.

Så når jeg ligger i sengen denne lørdags morgenen ser jeg snaps fra den festen jeg egentlig skulle på igår og skulle ønske jeg var der, så stresser jeg litt over at jeg skulle ha jobbet litt mere også. Deretter hater jeg at huset er rotete og skittent og vet at den eneste som vil ordne det er meg. Også kikker jeg ut av vinduet og tenker “glad det er dårlig vær, så jeg slipper å ha dårlig samvittighet for å ikke være ute og kose meg“.

Video: En helt vanlig dag på kontoret?

When kundeservice went from ordinary to SEXY


EN HELT VANLIG DAG? Vel, det tenkte jeg temaet på denne posten skulle være. Men etter dagens økt på kontoret kan jeg konkludere med at “vanlig” kanskje ikke passer inn i hverdagen min og at ALT kan skje på besøk hos Telenor.

Idag ble jeg spurt om å jobbe litt fra kontoret på Fornebu, kjøpte meg en kaffe på veien med macen under armen, slang meg på bussen og ante fred og ingen fare. Hadde fått nyss om at Vegard Harm skulle komme på besøk, men ante ikke at han FAKTISK skulle jobbe live på kundeservice en hel dag og svare på ekte henvendelser. Og det var SÅ gøy. Selvsagt er det logisk at kundeservice jobber i helgen også, internet never sleeps! Eller rettere sagt; om internett mot formodning skulle sove er det veldig mye å gjøre på kundeservice hos Telenor.

En helt vanlig dag på kontoret? Spoiler alert: @vegardharm hadde sin første dag på kundeservice hos @telenornorge 💅🏻✨🌈 nothing ordinary about that! ———————————————————— 🍒 mer på kirsebærhagen.no #workworkwork🎶 #sponsorinnhold #telenor #vegardharm #kirsebærhagen #denye

Posted by Kirsebærhagen on Saturday, April 29, 2017

Nobody puts baby in the corner: jeg ble kanskje liiitt misunnelig på at Vegard fikk sende live på Telenor Norge sin facebook, så jeg lagde min egen livesending fra Det Nye sin, det var ikke Vegard HELT happy med men du kan du se den her. Nå er jeg støl i kjeven etter å ha ledd altfor mye idag, tror kanskje de som fikk hjelp på kundeservice hadde en fin dag idag også!

Mobilen er min beste og værste venn.


Jeg er så drittlei av å scrolle igjennom sosiale medier og se et bilde av snacks eller noe annet som ser digg ut, men i teksten under bildet står det “lov med litt!” eller hashtags som #cheatday. Må vi virkelig påpeke dårlig samvittighet for å kose oss? Er jeg den eneste som koser meg iblant uten å tenke at jeg “jukser” og istedenfor tenker at jeg.. Lever?

Vi har heldigvis kommet dit at om en jente med kurver eller “litt ekstra” legger ut bilder av seg selv på sosiale medier, i bikini eller shorts – så heier vi på henne for å tørre. Men de få gangene jeg har sett en “stor jente” i front for en kampanje gjøres det alltid et POENG av at hun er plus-size. Har vi egentlig kommet langt i det hele tatt om vi må påpeke at “hun er annerledes“?

Jeg er drittlei av prat om dårlige og gode forbilder på sosiale medier. Jenter som etter dagens perfekt-målestokk legger ut bilder av seg selv er gjerne omtalt som dårlige forbilder, fordi de legger press på “oss vanlige”. Mens en med litt flaws er et godt forbilde – fordi vedkommende viser at variasjon er bra. Burde vi ikke holde oss for gode for bodyshaming GENERELT? Det vi burde slå ned på er jo ikke stolthet! Vi burde slå ned på behovet for å redigere oss selv, behovet for å se ANNERLEDES ut enn vi gjør.

Det er gammelt nytt at noen er store og noen er små (og noen er søte med sukker på). På 80-tallet var den “perfekte kvinnen” brun, formfull og svulmende i alle retninger med stort hår og fyldige lepper. På 90-tallet var den “perfekte kvinnen” tynn og hengslete, med små pupper og lite former. Men hallo – jeg er ikke en jævla genser! Jeg orker ikke at kroppsfasongen min skal være TRENDY eller UTRENDY!

Mobilen gjør meg tilgjengelig, sosial, oppdatert ja – generelt er veldig mye av det aller beste i livet mitt samlet der. Men sosiale medier er også grunnen til at 9 år gamle jenter har spisevegring og at 20-something-girls har injeksjoner som et selvfølgelig punkt i timeplanen.

Generelt er jeg drittlei av at VI skaper dette presset som det med god grunn er mye fokus på om dagen. For det er faktisk vi som gjør det – brukerne av sosiale medier. Fordi vi sammenligner oss selv med fremmede på internett. Og det må vi slutte med, NÅ!

This is: FROKOSTRAVE

Ja takk, jeg vil gjerne rave litt med morgenkaffen i handa.


Klokka var nesten 07:30 når jeg møtte min venn og kollega Kim Ida idag morges, vi hadde begge hørt rykter om “frokostrave” rundtom og når vi fant et event i Oslo bestemte vi oss for å ta turen. Frokost er jo gull og rave er gøy, så en kombinasjon måtte testes. Da vi møttes utenfor tror jeg begge var litt trøtte og forvirret, haha – hva begir vi oss ut på?

Vi kom inn og så folk stå i baren, ikke for å kjøpe seg øl – men for å få seg en god økologisk grøt med tilhørende kaffe. Inne på dansegulvet var festen allerede vill, vi satt oss ned med maten først. Fikk skikkelig festivalfølelsen og på INGEN måte vibber av at klokka var rett over daggry i hovedstaden.

Etter frokost og kaffe var det på tide å shake it off. På dansegulvet var det alle slags folk, noen i dress som sikkert skulle rett på kontoret, noen som hadde rullet seg i glitter for anledningen, noen i treningstøy (smart – det ble klamt!) og generelt en god miks av folk som ville starte dagen med å ha det gøy. Stemningen var liksom så lett og åpen, å føle seg frigjort på tross av at det var tidlig (og mangel på alkohol) var helt ærlig null stress.

Det var som et vanlig rave, bare uten grøftefyll og før jobb.

Når klokken var 08:45 var det bare å hoppe på bussen til jobb med glowsticks rundt halsen, haha. Og var dette en bra start på dagen? Jeg og Kim er hvertfall enige, frokostravet var over forventning. Digg mat, vi våknet fort, stemningen var veldig come as you are (folk hadde til og med seg kids) og det er helt ufarlig å ta av på dansegulvet før dagen har begynt.

Tips: ha deo og en ekstra genser i veska, jeg skiftet i heisen.