Hvor ble alle dagene av?

Hei mandag!


Plutselig er det mandag igjen og forrige uke? Den vet jeg ikke helt hvor ble av. Jeg er i en periode hvor jeg føler at dagene blir så fort spist opp. Og liker jeg egentlig IKKE! Så nå setter jeg ned foten og sier “BREMS”. Denne uken skal jeg ha kontroll over min egen tid, ikke surre bort ettermiddagene på å scrolle hvileløst igjennom Facebook-feeden og sitte igjen med å hverken ha brukt kvelden på noe koselig eller fornuftig.

Hvorfor har jeg en tendens til å surre meg inn i et stresset mønster jeg ikke trives i? Det vil jeg bli bedre på. Når det er hektisk blir ofte alt litt “fra hånd til munn”, som er helt greit synes jeg. Da sover jeg når jeg kan, spiser det jeg har for hånden og velger å ikke la meg stresse av klær på gulvet. Men tiden etterpå trenger liksom ikke være preget av det. “Jeg var litt stressa for fire dager siden, skjønner du!” er liksom ikke en unnskyldning å spise pasta rett fra kjelen, legge seg klokka to og ikke henge opp jakka. Hehehe, *skyldig*.

Så denne uka blir det andre boller. Og ikke minst, imorgen er det HALLOWEEN! Jeg elsker enhver anledning til å pynte, kle seg ut og leke med falskt blod. Tantebarna mine kommer ikveld og vi skal skjære gresskar. Jeg gleder meg!

Look at my hair, my hair is amazing!

En make-over for en god sak


Idag hadde jeg en litt annerledes forespørsel til frisøren enn normalt! På søndag skal jeg nemlig være backstage under sendingen av TV-aksjonen og snappe for Telenor. Så i anledning årets mottaker, nemlig Unicef, ønsket jeg å farge håret mitt i logoen deres. Rett og slett for å sette litt fokus på helgen som kommer!

Videoblogg fra frisøren!

En make-over for en god sak 💅🏻💙

Posted by Kirsebærhagen on Thursday, October 19, 2017

Personlig har jeg angst for å åpne døren dersom noen uanmeldt ringer på. Kjenner du deg igjen? Da er det OK+ å vite at du ikke trenger å ha nervene i høyspenn denne søndagen, for det er antagelig en bøssebærer. Søndag er nemlig Norges største dugnad, hvor alle penger går uavkortet til å hjelpe Unicef med arbeidet for å gi utdanning til barn som lever i områder med krig og konflikt.

Selv har jeg ikke hatt TV på årevis, men NRK kan man heldigvis streame gratis på nett (dersom du vil ha med deg sendingen!). Det viktigste er jo å bidra, dette er liksom den éne dagen hvor hele Norge går sammen om å gjøre en forskjell! Selvsagt vil man delta. Ta ut en bunke nostalgiske kontanter, eller gi over telefon/sms. Det er fortsatt mulig å bli bøssebærer om du vil få noe fornuftig ut av søndagen din. Man kan også gi over nett allerede nå!

Hva skal Unicef gjøre med pengene? Støtten fra årets TV-aksjon skal brukes i fem land: Syria, Pakistan, Colombia, Mali og Sør-Sudan. Det skal bygges nye skoler, kjøpse inn bøker og annet skoleutstyr til lærere og lever. Unicef skal utdanne lærere, og gi lærere opplæring i hvordan de kan hjelpe elevene å håndtere traumer. De skal kjøpe inn leker og sørge for at skolene står støtte i lokalsamfunnet.

Jeg er nok ikke den eneste som ofte streifer innom tanken “jeg burde bidra mer”. For uansett om lommeboka består av smuler mot slutten av måneden, er vi rike. Dropp noen øl på byen lørdag kveld, ikke kjøp den genseren på H&M, og flesk heller til med årets viktigste søndagstur (bøssebærer) eller en transaksjon som gir goood samvittighet denne helgen.

Blåmandag og musejakt i Kirsebærhagen

Note to self: slutte å videoblogge når jeg er forbanna!


 

Noen flere enn meg?

Note to self: slutte å videoblogge når jeg er forbanna #blåmandag

Posted by Kirsebærhagen on Monday, October 2, 2017

Noen mandager går bare alt til helvete. Og selvom man vet at det er en dårlig dag og ikke et dårlig liv, så er det lov å lufte frustrasjonen når det renner over. Og det gjorde det for meg det idag. Fra da jeg åpnet øynene, til jeg mistet bussen for andre gang. Og da jeg kom hjem til et mystisk hull i posen med kokos. Finnes det en mus gjemt bak disse 375 kiloene med betong mon tro? Phew – flaks dagen snart er over.

Har du hatt en tøff start på uka? Don’t leave me hanging! Frustrasjon blir bedre når man deler den. Det var dagens inspirational quote fra Kirsebærhagen.

Har du noen gang hatt lyst til å starte alt på nytt?

Livet: du har sparken. Du: NEI, JEG SIER OPP!


Mange spør meg hvordan klarte du å si opp jobben, og kjøpe ditt eget hus?. Når livet er skikkelig vanskelig kan det føles fristende å starte helt på nytt, reise langt avsted, pusse opp skikkelig eller gjøre noe annet drastisk. Men den typen luksus krever mere enn et ektefølt, rungende skrik av “nå orker jeg ikke mer”. Å flykte koster penger, mange penger. Noe man kanskje ikke har i en krisesituasjon.

Throwback til da jeg solgte flygelet mitt!

"You gotta be rich to be insane. Losing your mind is not a luxury for the middle class." 💸 et innlegg om å klare seg: https://wp.me/p8A7fT-16H

Posted by Kirsebærhagen on Tuesday, September 26, 2017

Men noe man iblant kan klare å hente frem når livet går til helvete, er MOT. Kanskje ikke mot av typen jeg er så modig, men av typen hvorfor ikke ta en sjans – det kan ikke bli stort værre uansett. Men det er også mot, kjære deg! Har du falt, er kanskje fallhøyden for noe nytt ikke like stor! Samma det liksom, er du ikke litt gul og blå uansett? Mitt fall skriver jeg om her.

Throwback til da jeg plutselig eide, og solgte et flygel! Jeg hadde mye hell i uhell da jeg ble nødt til å starte livet mitt på nytt. Inne i meg var det noe som sa “javel, det ble ikke som du hadde trodd – men du skal fortsatt fremover“. Da jeg sluttet i jobben hentet jeg ut feriepengene, siste lønning og feriepengene for året etter. Med sikkerhet fra foreldre (som på ingen måte er en selvfølge!) og en skrapa sparekonto klarte min indre selger å overtale banken til å gi meg en lånebevis. Jeg er ikke rik på penger, for det meste liker jeg å leve fremfor å spare.

Da jeg overtok huset sto det et gammelt flygel der, som jeg plutselig eide. Hva var oddsen for at det skulle være 100 år gammelt Steinway & Sons flygel? Jeg kunne ingenting om flygler, men jeg kunne drikke rødvin, røyke en Vogue, la maskaraen renne nedover kinnet og være dramatisk i en gammel pelskåpe! Så det var det jeg gjorde, som du kan se i videoen øverst i posten. Flygelet ble solgt og kunne finansiere to ekstra måneder med oppussing uten annet enn litt frilans-arbeid på siden..

En ting jeg har lært av min familie er at dersom det ikke finnes noe annet alternativ enn at ting ordner seg, så vil det ordne seg. Jeg tror STERKT på tankens kraft. Og selvfølgelig har det aldri vært noe annet alternativ for meg, enn at ting skal ordne seg.  Noen dager er fargerike, andre dager er mørke. Men til syvende og sist vet jeg alltid at jeg vil lykkes!

Cause that’s the kind of woman I am!

Ett år i Kirsebærhagen

Foto: Ole Martin Halvorsen

Har det virkelig gått ett år?


På en måte føles alt som i går – likevel også en evighet siden jeg levde mitt forrige liv. Den dagen alle fremtidsplanene mine gikk i vasken og jeg like greit bestemte meg for å begynne HELT forfra. Den dagen jeg satt på kontoret og deltok i en budrunde i ørska av kjærlighetssorg, forvirring, rødvinsrus og søvnmangel. Da jeg satt føttene mine på det massive tregulvet for første gang og luktet treverket. Da jeg plutselig var singel i dette århundret og klønet frem min første match på Tinder, hahaha!

Jeg har gjort så jævlig mye sprøtt det siste året jeg. Og i motsetning til tidligere har jeg følt at jeg har LEVD og ikke OVERLEVD. Selvom jeg som alle andre har hektiske perioder hvor hverdagen handler om å få jobben gjort, slenge i seg litt mat og håpe på litt søvn også. Men alt i alt har jeg lært SÅ mye om meg selv og egen styrke. Men også om egne svakheter, for dem er det også mange av. Kanskje flere enn jeg trodde..

Livet er faen ikke en dans på roser, etter at jeg snakket ærlig om livets store NEDTURER i sosiale medier har mange skrevet til meg som har opplevd lignende. Eller værre! Det er selvsagt ikke kult, men det ER faktisk awesome at vi kan snakke litt høyere om den delen av livet som ikke glitrer. Da føler man seg ikke så alene. Men selv ett år etter jeg kjøpte huset har jeg dager hvor jeg tenker: hva driver du med Christina?

Jeg pusser opp uten penger eller planer. Selv idag lever jeg uten BAD og uten KJØKKEN, men til gjengjeld minner jeg selv på hva jeg har fått til! Sene netter kan jeg føle meg alene i verden om ha mørke tanker og jeg sliter definitivt med å stole på den som kommer under huden min. Men det er også en del av livet. Og vet du hva? Jeg er mest kreativ når jeg klarer å hente frem både de fine tankene OG de vonde følelsene. Resten får jeg jobbe med. Litt etter litt.

Iløpet av det siste året har jeg skapt min egen arbeidsplass, hvor jeg jobber med kule merkevarer som Det Nye, Telenor og Finn.no. På pulten min har jeg et pengetre som stod igjen etter husets forrige eier. Jeg vanner det og det vokser – akkurat som med alt annet i livet. Jeg kan ikke være utålmodig, selvom jeg noen dager ønsker at alt i huset og livet skal skje med én gang.

Høsten er en fin men også melankolsk årstid. Jeg har lyst til å bruke den på å komme skikkelig igang med treningen igjen. Og på å søke masse inspirasjon innendørs ved å lese blader, lage boards på pinterest, male kjøkkenveggen i en kul farge og se en haug av dokumentarer. Hverdagsrutiner er ikke noe jeg har mye av lengre. Det er på mange måter deilig, men treningen må tilbake.

Nå tror jeg tiden er inne for å fortelle flere historier fra Kirsebærhagen, for selvom jeg har delt en hel haug allerede har jeg noen fortellinger som ingen har hørt ennå. Blant annet om at huset mitt er hjemsøkt.

Gynekologen ringte og hjertet stoppet

Jeg fikk skrekksamtalen alle jenter frykter..


Det var en ettermiddag i midten av desember. Jeg trodde jeg hadde satt inn en tampong før jeg tok et bad, men plutselig var den ikke der lenger. Hadde den funnet veien opp i kroppens galaktiske svarte hull og forsvunnet, hvor den ville forårsake død og fordervelse fremtiden? Etter å ha gjennomført en leteaksjon av ubehagelig, gymnastisk, naken karakter uten hell bet jeg i det sure eplet og ringte etter en hastetime hos gynekologen.

Hallo dette er Christina Fraas, vel – dette er litt flaut men…”

Gynekologen kunne betrygge meg med at jeg hadde GLEMT å sette inn en tampong før jeg tok et bad den kvelden. Når jeg først var der kunne jeg jo like gjerne gjøre noen rutinesjekker. Vanlige kjønnssykdommer, en HIV test og celleprøve. “Vi ringer deg viss det er noe”. Jeg forsvant lettet ut døren – ingen gjenglemt tampong på avveie, for en lettelse!

En drøy uke senere hadde jeg hjemmekontor og fikk unna siste innspurt før juleferie, det var bitte-lille-julaften og jeg så plutselig at jeg hadde et ubesvart anrop etter å ha hentet kaffe på kjøkkenet. Legesenteret? Jeg ble forvirret er øyeblikk. Men.. De skulle jo bare ringe om noe var galt?

Celleprøven din viser grove celleforandringer, det er nok best du kommer inn for en sjekk som fort som mulig. Ordene stakk meg som kniver. Grove. Celleforandringer. Meg? Blodet mitt frosset til is! Er dette slutten på livet slik jeg kjenner det? Legen var forståelsesfull og satt opp en time allerede dagen etter – altså på LILLE JULAFTEN! For å gå skulle igjennom julen med denne usikkerheten ville tatt all styrken fra meg. Har jeg kreft? Så mange ubesvarte spørsmål, så lite jeg visste. Jeg begynte å søke på forumer etter undersøkelsen jeg skulle igjennom påfølgende morgen. En biopsi – det betyr visst at de henter ut litt vev fra livmorhalsen som legen kan se nærmere på.

Morgenen etter gikk jeg til legen som avtalt, de sa jeg kunne ta en paracet før jeg kom. Jeg tok en paralgin forte. Å sette bedøvelse “oppi der” er visst like vondt som selve undersøkelsen. “Jeg er nervøs” sa jeg til legen. “Det er jeg også” svarte hun meg. Og det var de ordene som gjorde at jeg følte meg i trygge hender. Hun mente at dersom det sto skikkelig ille til ville det se sårt og kjipt ut, mens min kvinnelige savanne SÅ i det minste frisk ut – det er gode nyheter.

Jeg skal innrømme; en biopsi er ikke behagelig. De klipper fire små biter ut av livmorhalsen. Men til gjengjeld tar det FEM minutter og kan redde LIVET ditt. Jeg gruet meg mere i forkant enn smerten ga i etterkant. Vevet de hentet ut ble sendt til laboratoriet og jeg dro hjem til jul med blod i trusa. Jeg nektet å ta sorgen på forskudd og det gjorde jeg rett i! Prøven kom tilbake rett etter nyttår og selvom jeg hadde grove celleforandringer var de IKKE et forstadie til kreft. Jeg har sjekket meg med jevne mellomrom i etterkant og alt ser stabilt ut.

Og det er det som er fantastisk. Andre steder i kroppen kan man se at man har kreft, mens i livmorhalsen kan man se det FØR man får kreft – deretter fjerne akkurat det man ser at kan være et forstadie til kreft. Og VIPS – så får du faktisk IKKE KREFT! Men det kan du ikke gjøre viss du ikke sjekker deg! Skulle det vist seg at mine celleforandringer var et forstadie til kreft hadde jeg selvsagt fått bedøvelse og operert det vekk, antagelig hadde jeg vært tilbake på jobb i normal form på bare noen dager..

Grunnen til at jeg skriver dette er fordi jeg ønsker at andre jenter ikke skal vente til de potensielt har rotet bort en tampong i vagina for å sjekke seg. Og dersom telefonen kommer om at du har celleforandringer – det er IKKE nødvendigvis farlig!!

En celleprøve er IKKE vondt, få ut den jævla fingeren og ta en! #sjekkdeg

 

Dette får meg til å aldri ha lyst til å dra på byen igjen

Er du nedlatende bare fordi jeg ikke er identisk alle andre?


Breaking news: jeg er ikke jenta som alltid går i en sort kjole og nøytralt tilbehør. Helt innafor at majoriteten av jenter i hovedstaden jakter det samme stil – og skjønnsidealet – det kan ingen arrestere dem for. Jeg har alltid digget farger og klær som gir meg energi, noe jeg bærer med stolthet. Gir min rett til å kle meg som jeg vil, deg retten til å aktivt oppsøke meg for å spre negativitet? Ifølge menn på byen er det ikke rom for å gå i noe annet enn “uniformen” i 2017.

“Hva tenkte du på når du tok på deg det der?”

I tillegg til kommentarer er én ting som går igjen friheten til å stjele hatten min – en uetablert sannhet for disse mennene på byen er at “har hun hatt, kan jeg ta den“. Under finnes det en hattesveis som ikke bør se kveldens discolys. Jeg er på byen for å ha det gøy, ikke bruke all tid på å hente hatten min fra tilfeldige hoder i baren som ler høyt mens de spør om jeg “har kledd meg ut som politi” eller om jeg gikk egentlig skulle på kostymefest.

Bare la meg drikke ølen min da, please.

“Hvorfor har du på deg det der, egentlig?”

Her om dagen var jeg ute da noen prikker meg på skulderen på dansegulvet. Jeg snur meg og en fyr prøver å si meg noe, jeg må si “Hæ, hva sier du?” flere ganger, gå vekk fra veninnene mine og komme nærmere. “Hva har du på deg? En østeuropeisk folkedrakt?” sier han. “Nei, jeg har på meg en kjole?” svarer jeg. Deretter var han ikke videre pratsom og huket tydeligvis tak i meg for å skape en slags usikkerhet idet han snudde seg tilbake. Antrekket mitt så definitivt ikke ut som noen østeuropeisk folkedrakt, selvom jeg tror det kunne vært jævlig fett. Måtte jeg virkelig komme bort til deg på et bråkete dansegulv, for at du skulle slenge kommentarer til meg og deretter himle med øynene?

Jeg har ikke tid til det!

Heldigvis er jeg sikker i meg selv og kler meg slik jeg vil fordi jeg digger å være meg sjæl! Men det er ikke en selvfølge at alle unge, fremmede jenter du møter på byen er like trygge på egen stil og utseende. Og jeg synes vi skal få lov til å være bossy-ass-bitches og kle oss ulikt mengden, skape mangfold og rocke dansegulvet uten spørsmål som “har du kledd deg ut idag?” og andre nedlatende kommentarer!

Jeg må påpeke at i denne sammenheng opplever jeg skjeldent eller aldri et jenter er kjipe, vi gir hverandre komplimenter på do og fine kommentarer. Til alle gutter som tror at det å slenge en negativ kommentar vil gjøre meg søkende, underdanig og nyskjerrig på deg: BRENN, STIKK OG DØ!

Det er faen ikke sånn du får oppmerksomheten min.

 

Er du hypp på å bli skækk eller?

Har du fått med deg årets store hit?


Hele Norge synger i kor om å være høy, fjern og skækk. Mens internasjonale artister blir sladdet med *beep* om de skulle finne på å si ordet “FUCK” i låta si. Hva skjer a? Jeg er en ganske laidback type, men er det virkelig fett at 10 åringene på stranda sitter med mobilhøytaleren sin og synger høyt “røyk joint med meg, mafakka”?

I fare for å høres gammel ut: låta jeg snakker om fenger og kunne vært skikkelig fet. Men det er ikke fett å være 14 år og synes det er sjukt fett å bli skækk på fleinsopp.

Jeg snakker selvfølgelig om Linda Vidala med låta Bængshot, den har følgende lyrics:

Bængshot mafakka

Er du hypp på å bli skækk eller?

Røyk joint med meg, hoe

Bængshot mafakka

Er du hypp på å bli skækk eller?

Snort coke med meg, hoe

Bængshot mafakka

Er du hypp på å bli skækk eller?

Spis sopp med meg, hoe

Bængshot mafakka

Er du hypp på å bli hjerneskada?

Drikk shots med meg, hoe

Hadde jeg vært yngre idag, i et miljø hvor jeg ikke var presentert for narkotika hadde jeg kanskje følt meg ukul! Eller unormal. Og det er veldig ukult og unormalt. Jeg hører gjerne på bad-ass musikk og føler meg litt gangsta, selv vokste jeg opp med mye hiphop og rap. Selvsagt namedroppes damer, whiskey og weed i fleng. Men det er ikke like nært som etter at Norsk musikk fikk en skikkelig oppsving for noen år siden som appellerer til en mye yngre målgruppe enn de som kan engelsk. For ikke å nevne at en hel sesong av SKAM innebar ganske avslappet forhold til å røyke hasj.

Jeg ble tilbudt narkotika på ungdomskolen. Uten å føle meg presset, utilpass eller mindre kul takket jeg nei. For jeg vokste opp i et miljø hvor det ikke var sett på som “tøft” i det hele tatt. Men jeg hadde platåsko, rosa hår og drakk øl. Hvorfor? Fordi det var så jævlig kult! Hadde samfunnet fått meg til å føle innerst i sjela at sopp, kokain og hasj var skikkelig kult håper jeg at jeg fortsatt hadde takket nei. Men skal jeg være ærlig – vet jeg ikke om jeg hadde det. Det synes jeg er en skummel tanke!

Om jeg gir meg selv fullt og helt til en annen..

..Må jeg da låne meg når jeg trenger meg?


Værsågod – her har du litt av meg og halve hjertet mitt. Gjør hva du vil med det.

Det sies at ingenting er større enn å elske og å bli elsket. Lykken er større når den deles og en veldig stor del av livet handler om å finne en å dele livet sitt med. Som singel snakker vi om dating, om dårlige Tinder-dates, om bra sex eller om issues vi sliter med etter eksen. I et forhold handler det om neste steg eller å forbedre det vi har sammen.

Når vi går inn i et forhold med et annet menneske lar vi den utkårede få en litt større del enn om vi bare var venner. Vedkommendes mening betyr litt mere. Litt av min lykke ligger i dine hender. Er du i godt humør, er jeg det samme. Når du er lei deg, er jeg også trist. Når du smiler stråler hjertet mitt.

Og hva nå, når jeg lar deg eie litt av meg? Det skumle er at denne biten av hjertet havner utenfor vår kontroll. Grunnen til at jeg gir deg biten, er selvfølgelig fordi det livnærer meg og fyller meg med lykke. Samtidig gir jeg deg joysticken til min hverdag og på sekunder kan du styre meg rett i veggen. Har du lyst, kan du pakke hjertet mitt sammen til en snøball og kaste det rett i veggen. For når jeg ga deg muligheten til å vanne meg fikk du også muligheten til å tørste meg ut.

Alene i livet kan ingen fucke opp dagen min, annet enn meg. Når jeg er alene hjemme vet jeg at det aldri blir en unødvendig krangel, kontrollen over min egen energi er bare min.  Når jeg beholder hjertet mitt kan ingen ødelegge det.

Ekte kjærlighet er altoppslukende og vakkert, skummelt og blant alt det fine følger det med et slags mørke. Mørket er skyggesiden av å la en annen eie litt av hjertet, med muligheten til å løfte, glede og knuse det. Tenk litt på ordene “jeg er din”.

For om jeg gir meg selv fullt og helt til en annen. Om jeg er din – må jeg da låne meg når jeg trenger meg?

Jeg vil dele mere av meg selv

En mer personlig Kirsebærhage!


Sommeren ble ikke helt som jeg forventet. Egentlig så jeg for meg både å være på en haug av festivaler og kanskje oppdage en storby alene! Men når fridagene først kom var ikke det behovet der. Jeg trengte å rydde opp. Både i hodet, i hagen, i garderoben min og i menyen på bloggen. Lage litt orden rett og slett, kombinert med søvn og lange frokoster.

Nå kan du se at jeg har ny header, takket være Øystien på CaféCafé. Menyen øverst har jeg også ryddet opp i, siden jeg skriver om alt fra oppussing, kjærlighet, reise, til apper og sosiale medier. Tanken er at det skal bli enklere å navigere seg og jeg vil gjerne ta imot alle slags innspill og spørsmål, om du har noe du vil se mere av i Kirsebærhagen vil jeg nemlig gjøre nettopp det.

Men det viktigste jeg ville si med dette innlegget er at jeg ønsker å dele mere fra hodet, dagboken og hverdagen min. For det var nemlig slik dette startet. Min personlige historie om livet på godt og vondt, i kombinasjon med reisen min med huset og prosjekter er essensen av Kirsebærhagen. Og jeg føler meg klar for å dele mere av det personlige igjen. Slik jeg gjorde i begynnelsen.

Det siste året har vært det beste og værste i mitt liv. Disse oppdagelsene og tankene vil jeg være mere åpen om fremover. For livet er gøy, men det er faen ikke for pyser!