Før jeg tok over huset i Kirsebærhagen gikk jeg tur dit, kikket forsiktig inn porten og så at ingen var der før jeg listet meg inn i den overgrodde hagen. Det var tydelig at det var lagt mye kjærlighet i dette stedet, her har noen vært veldig lykkelige en gang. Men ikke på lenge.
Det er lenge siden noen har sittet under epaljeene på terassen og drukket vin, treet har mistet sine barnåler år etter år uten at noen har feiet dem vekk. Under råtne blader og tørre barnåler ligger en gammel madrass, litt sølvtøy og en kommode som er rast sammen.
Hagen har vært nydelig, med en allé fra porten inn til huset. Den er grodd helt sammen, espaljéene har rast og den eneste veien inn til huset er en tynn sti rundt alléen. Likevel er det vakkert – det hviler en sorg her som lengter etter å lettes på.
Den varme lukten av syrinene er magisk. Det er akkurat som om plantene så gjerne vil luktes på, terassen vil så gjerne høre latter en sen sommerkveld snart og når jeg kikker inn vet jeg at det massive tregulvet ønsker at jeg skal gå barbent på det.
Jeg vet ikke helt hva jeg begir meg ut på, men jeg er glad du valgte meg, Kirsebærhagen.