Svar på spørsmål – bli kjent med meg!

I got it from my mama! Or do I?


Jeg renoverer mitt eget hus og lever uten dusj, samtidig er jeg et klassisk eksempel på jenta med altfor mange sko i hylla og kjoler i skapet. Familien min er kanskje ikke helt ordinær, men har jeg alt jeg er fra dem? Eller har noe kommet til meg fra andre kanter, kanskje jeg har måttet lære meg noen egenskaper jeg har ønsket meg? Idag fikk jeg et spørsmål på Snapchat som fikk meg til å tenke på disse tingene og tenkte dette innlegget vil gi deg mulighet til å bli bedre kjent med Christina, hun med rød leppestift og jord under neglene.

Som liten vokste jeg opp med fire søsken, sånn at vi var totalt fem stykker. Mamma og Pappa tok imot et fosterbarn da jeg var kanskje syv år, og hun har jeg siden det utvilsomt sett på som min fulle og hele søster! “Det finnes ikke halve mennesker” sier vi i vår familie om “halvsøsken”. Mine og dine. Vi er søsken alle sammen. Likevel har jeg vært ganske mye alene, for jeg er nemlig attpåklatten! Så de andre flyttet jo hjemmefra en god stund før meg.

Vi hadde ikke nevneverdig god råd, men nok til de nødvendige tingene. Med andre ord har jeg aldri vært på ferie rundt om i verden i min oppvekst, vi var en måned i båten hver sommer. Og jeg elsket det! Å komme til en ny øy, betydde en ny øde strand hvor jeg kunne finne drivved, pinner og skatter som ble skylt opp på stranda. Med hyssing og tape lagde jeg båter som kjørte om kapp med hverandre, etterhvert med mere og mere avanserte seil og teknikker. Noen ganger måtte vi til en havn for å handle mat og fylle vann. Da fikk jeg ofte kjøpe stoffbiter fra en hobbybutikk, eller andre småtterier jeg kunne bruke til oppfinnelsene mine.

Mamma sier at dette kanskje “tvang” meg litt til å bli kreativ, jeg har alltid vært flink til å lage ting og underholde meg selv. Pappa har alltid jobbet som ingeniør med verksted i kjelleren, og det var førstemann til mølla når det var ledningsrester som skulle kastes; de hadde nemlig regnbuefarger og utenom å være sykt fine å se på kunne de brukes i kule oppfinnelser! Hver gang noe gikk istykker hjemme tok pappa det med ned i kjelleren og reparerte det. Uansett om det var en dukke, en CD-spiller eller et kjøkkenapparat. På den måten har jeg kanskje lært meg kunsten å se rundt meg å tenke “hva er det jeg HAR, som jeg kan bruke for å løse dette?” fremfor “jeg får vente til butikken åpner imorgen!“.

Mamma har flere ganger fortalt meg om at hun og pappa bygget grunnmuren til huset helt på egenhånd, mens hun var høygravid med meg. Selv på nyttårsaften var de ute med lyskastere i minusgrader, for å bli ferdig. Men de gikk inn ved midnatt – ikke fordi de tok seg tid til å feire, men fordi det kanskje var litt pinlig at naboene så dem jobbe høygravid og midt på natten på selveste nyttårsaften! Skjønner du? Foreldrene mine er arbeidsjern og forteller slike historier som tøffe, men gode minner. Av dem har jeg nok lært at ting ikke gjør seg sjæl, og at man får det til hvis man står på.

Jeg flyttet hjemmefra når jeg var 16 år, fordi jeg følte meg klar. Jeg følte meg klar! Folk spør meg “var det noe galt?“. Men nei, dette er bare en av de tingene som forteller noe om hvem jeg er. Og det er kanskje ikke en av egenskapene jeg har fått fra foreldrene mine. Nemlig det å alltid ha et behov for at ting skal være spennende. Når jeg var liten, spiste jeg ikke mat med mindre den var interessant. Og slik kan det være litt ennå. Jeg begynte på en annen videregående enn vennene mine, fordi jeg mente at jeg “kjente alle her fra før”. Jeg hadde rom for nye impulser! Helt siden slutten av barneskolen har jeg gått i vintagekjoler, drukket kaffe latte og drømt om å reise til Paris. Jeg elsker livet med god mat, ny musikk, spennende mennesker, kul natur, travle byer og å utfordre meg selv for eksempel når jeg kler på meg. Hvis det er “just a little too much” liker jeg det best. 

De fleste vet kanskje ikke at jeg har gått School of Fashion Industry? Klær, interiør og alt som utrykkes via stil er noe jeg har dyrket selv og ikke fått hjemmefra. Jeg har vært en internett-nerd siden jeg var 12 år og var EKSTREMT aktiv på et norsk og et internasjonalt moteforum. Altså, back then hadde man ikke sosiale medier og å henge på forumer var det nærmeste man kom. Det var også dette som fikk meg til å starte en blogg tilbake i 2005, et slags behov for å skape, dele og kommunisere. Man postet ikke så mye egne bilder så langt tilbake så det var mye diskusjoner om designere, stoffer og hva man syntes eller følte om en kolleksjon – fremfor bilder og likes. Jeg likte godt dette “faget” og er mye mere opptatt av hva noe UTRYKKER enn at det er trendy eller perfekt. Mamma har sagt “jeg tror Christina må ha det pent rundt seg for å være lykkelig” og det er helt riktig”. Men pent for meg er ikke nødvendigvis det som er pent for deg.

FOTO: Kristine Slyngstad

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg