Foto: Ole Martin Halvorsen
Idag vil jeg snakke litt om “å gønne på” når ting er tøft, for det faen ikke enkelt.
Jeg vet jeg er ung, likevel føles det ut som jeg har levd et veldig langt voksenliv noen ganger (selvom jeg er ganske barnlig også). Jeg flyttet hjemmefra når jeg var 16 år og jobbet i klesbutikk ved siden av skolen, hver lørdag og en til to ganger i uka. Etter videregående jobbet jeg fulltid i klesbutikken og studerte mote på kveldstid. Men livet har ikke glidd avgårde i medvind og glitter hele veien!
Jeg har gått på den berømte veggen mer enn én gang (og kommer sikkert til å gjøre det igjen). Og med det har jeg lært noen tanker som hjelper meg når ting blir tøft. La meg starte med den første gangen jeg virkelig nådde en slags bunn. Jeg tror dette var i 2011, jeg hadde fått en “kul” men elendig betalt jobb i en ekslusiv butikk i Bogstadveien. Jeg har alltid vært ekstremt pliktoppfyllende og dette gikk utover psyken min når det skulle vise seg at sjefen var en psykopat.
Kort oppsummert sa jeg opp jobben og måtte involvere en advokat, legen min snudde meg ryggen og jeg hadde ikke råd til regninger, mat eller husleie (heldigvis har jeg familie!). Kjæresten min hadde flyttet ut og jeg hadde plutselig dobbel husleie. Jeg lå ved radiatoren i den lille leiligheten min på Majorstua og gråt, ante ikke hva jeg skulle gjøre med livet mitt og følte meg patetisk, ubrukelig og mislykket. Når alt rundt meg kræsjer, må vel jeg være problemet?
Da ringte søsteren min meg og sa “du finner en løsning, du er kreativ og hvis du vil lykkes så skal du det!“. Så sendte hun meg denne låta (Admiral P – gjør så godt du kan). De ordene og den låta skulle vise seg å bety mye for meg! Kanskje litt kleint, men det er helt sant. Dagen etter tørket jeg tårene og skrev minst 40 jobbsøknader! Jeg kjøpte papp og bandt inn søknadene i permer, med utskjæringer. Jeg mailet skamløst rundt til alle firmaer jeg kunne tenke meg å jobbe for og fortalte om hvor kreativ, positiv og arbeidsvillig jeg var!
Fikk jeg drømmejobben? Absolutt ikke. Jeg fikk jobb som selger ved et callsenter, men jeg hadde et ønske om å bli best, uansett om jobben var lang utenfor komfortsonen. Og det ble jeg! Jeg husker fortsatt at jeg sa “jeg stikker og kjøper meg en kaffe”, mens jeg egentlig løp ut og ringte mamma mens jeg gråt. Så ukomfortabel var jeg med å skulle selge et produkt jeg ikke helt hadde under huden ennå, så livredd for å bli satt til veggs. “Det er bare en jobb Christina“, sa mamma. Og setningen gjentar jeg for meg selv når jeg er nervøs.
Noen måneder senere var jeg salgssjef, som har vært en viktig erfaring for stillinger jeg har søkt etterpå. Det har vært jævlig turbulent til tider, men verdt det.
Og motivasjonen min?
Gjør så godt du kan
For hvor det er en vilje
Er det en vei og jeg vet at det er sant
Hold deg ved din plan-A
Så lenge det er selvtillit til
Kan hva som helst gå ann
Og når nervene tar overthånd? Da tenker jeg “men det er bare en jobb, om jeg driter meg ut er det ingen som dør, så nå går jeg inn dit og gjør mitt beste“.
