Hurra for det dårlige været!

Nei, jeg er ikke sarkastisk.


Jeg er det perfekte eksempelet på litt manisk, og litt depressiv. Men ikke “manisk depressiv”. Høysensitiv kaller de det. Eller høy på livet – som jeg selv kaller det. Vanligvis er jeg høyt og lavt, elsker å jobbe – liker dagen best når den er full. Når arbeidsoppgavene er over begynner jeg med andre ting, male møbler, sortere garderoben, skrive blogginnlegg eller drikke kaffe med venner. Mye energi og idéene overlapper hverandre. Er det ikke sånn alle lever?

Når jeg skal ta en pause fra skjermen gjør jeg gjerne noe fysisk, som å pusse en kommode. Når jeg skal ta en pause fra å male huset hele dagen gjør jeg gjerne noe på mac’en, som å lage et moodboard. Én ting jeg er elendig på er å ta en pause av den typen hvor man puster dypt og ser ut i lufta, strekker seg litt og lar tankene bli stille. Det høres fantastisk ut, jeg prøver gjerne – men etter eksakt 8 sekunder tenker jeg “hallo, så kjedelig?“.

Derimot får jeg en påtvunget pause i ny og ne, hvor jeg blir så sliten at jeg ikke klarer å gjøre noen av disse tingene i livet som jeg elsker. Det kan være én dag, to dager eller i noen tilfeller en hel helg. Ofte forstår jeg at jeg må avlyse noen sosiale aktiviteter og går hjem med ambisjoner om å heller “få gjort noe hjemme”. Som å vaske hele huset, organisere klesutsalg og rydde på loftet. Men når jeg kommer inn døren orker jeg ikke annet enn å vrenge av meg kåpa, legge meg i sengen og se en ubrukelig serie på Netflix.

Jeg er en person som genuint koser meg i eget selskap og kan med hånden på hjertet si at jeg ikke har kjedet meg étt minutt siden jeg var 9 år gammel og i ytterst få situasjoner føler jeg meg ensom. Men i disse periodene hvor jeg blir utslitt kan jeg bli veldig lei meg og frustrert. For jeg vil så inderlig ha energien til å orke å leve 120% hele tiden og ikke gå glipp av dette vakre livet som fortjener min fulle oppmerksomhet. Logikken tilsier at om man bruker litt mere enn man har går man litt i minus, og det er strengt talt ikke værre enn det.

Så når jeg ligger i sengen denne lørdags morgenen ser jeg snaps fra den festen jeg egentlig skulle på igår og skulle ønske jeg var der, så stresser jeg litt over at jeg skulle ha jobbet litt mere også. Deretter hater jeg at huset er rotete og skittent og vet at den eneste som vil ordne det er meg. Også kikker jeg ut av vinduet og tenker “glad det er dårlig vær, så jeg slipper å ha dårlig samvittighet for å ikke være ute og kose meg“.

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg