Nytt liv dag 3 ♦
Jeg våkner flere ganger om natten og lurer på om det er morgen snart slik at jeg kan svare på meldingen, venter til kl 06:15 og svarer noe tomt og iskaldt som ikke gir mening.
Jeg føler meg tom, ser at jeg er blekere, klarer ikke jobbe opp positiviteten min. Men dagen går mirkauløst fremover likevel. Jeg gjennomfører, jeg lever, jeg smiler til de rundt meg, jeg står til en viss grad på.
Tiden går ikke så fort. Jeg orker ikke trene, vil bare se på modern family og drikke vin. Er ikke så motivert til å se på leiligheter men skal prøve å gå på visninger likevel. Jeg prøver å holde meg selv opptatt, vil forelske meg i et prosjekt – trenger noe å fysisk drive med. Noe som driver meg. Noe stort og altoppslukende som er synonymt med at livet går fremover. Som en leilighet eller en hund.
Jeg reflekterer rundt hvem jeg er og hvem jeg var. Den jeg var fnøs litt av venner som flyttet ut av byen eller de som bestemte seg tidlig for å skaffe seg hvitt stakittgjerne, praktisk bil og barn. Eller de som ikke rett og slett ikke satser på noe som helst og gir faen. Jeg liker å se på meg selv som open-minded men innser at jeg lenge har tenkt at “min måte er den riktige måten”. Nå angrer jeg – for alt jeg vil er å gjemme meg i en hytte langt fra folk, skape en liten trygg oase hvor bare mine nærmeste kan få være. Jeg bryr meg ikke om prestisje, det urbane liv og å være “vellykket” sålenge jeg har meg selv og mitt. Og jeg vil helst ikke at noen skal mene noe om det. Den gamle meg ville kanskje dømt den nye meg.
Alt jeg ser er ironien i å prøve så hardt og sitte igjen med ingenting – ingen mann, ingen bestevenn, ingen kjærlighet, ingen jobb, ingen stor leilighet, ingen ferietur, ingen å gå i skogen med, ingen snowboardpartner, ingen livspartner, ingen elsker, ingen motivasjon.
Kanskje jeg valgte det selv eller kanskje jeg havnet her, akkurat nå vet jeg ikke.