Et tilsvar til Norsk Landbrukssamvirke.
Av: Kristine Slyngstad & Christina Fraas
Synes du det er vanskelig å orientere deg i klimadebatten? Da er denne saken til deg.
For den “gjengse” nordmann er det jammen ikke lett å vite hva man skal forholde seg til, annet enn å sortere søpla rett. Såklart. Og enkelt blir det heller ikke når alle som føler seg truffet i søkelyset mot en bærekraftig verden, skal rettferdiggjøre virksomheten sin som “ikke så gæli”. Når den strengt talt, er ganske gæli.
For én ting er helt sikkert. Amazonas brenner, kloden blir varmere og vi nordmenn lever vårt aller beste liv! Vi spiser kjøtt, flyr på ferie og kjøper klær. Det aller beste som kan skje samvittigheten, er at noen fortsetter å rettferdiggjøre at vi kan tutle og gå. Slik vi alltid har gjort. Og det gjør administrerende direktør i Norsk Landbrukssamvirke, Ola Hedstein når han publiserer denne saken.
Hensikten med å svare Ola, er ikke å svartmale norsk landbruk. Jeg spiser selv meieriprodukter og kjøtt, men har innsett at å trappe ned betydelig er en total nødvendighet. Slik vi spiser kjøtt idag, er ikke en luksus vi kan opprettholde. Derfor belyser jeg fakta som ikke kommer frem i denne artikkelen publisert av landbruk.no.
1. Klimaproblemene er fossile
Gress-spising gjør at kuer og sauer raper store mengder metan (funfact: de fleste tror at prompen er problemet, men rapen er syndebukken!). Dette er en klimagass som er 23 ganger mere aggressiv, når det gjelder å varme opp kloden enn det CO2 er. Det høres kanskje ut som et lite problem. Kuer som raper? Men siden vi produserer kjøtt på samlebånd, er ikke dette småtterier. Derimot et gigantisk utslipp.
Produksjon av kjøtt står for hele 80% av nitrogen og fosfor utslipp fra gårdsbruk. Dette utgjør ca. 20% av de globale klimagassutslippene, som tilsvarer mere enn ALLE former for transport tilsammen, inkludert flyreiser. En kjøttfri dag i uken på alle oss i Norge = 170.000 færre biler i klimautslipp.
Så ja, klimaproblemene er fossile. Men ikke bare det.
2. Verden trenger mere mat
Mennesker lever lengre og befolkningen øker. Derfor trenger verden mere mat. Den eneste måten vi kan klare dette på, er å skape en mere bærekraftig matproduksjon enn det vi har idag. Men produksjon følger etterspørsel, så dine og mine spisevaner er avgjørende for framtida.
En biff på 300 gram krever dette: 400g hvete, 500g bygg, 112g soya fra Brasil, 70 ml diesel og 7,5 kg gress. For det samme klimautslippet kan du få 5 kg ris, 10 kg bønner eller nok hvetemel til ett års forbruk av pannekaker. Om du vil ha kjøtt kan du for det samme klimautslippet få 360g lam, 1500g svin eller 2200g kylling. Dette er eksempler for å sette nettopp storfekjøtt i perspektiv.
3. Husdyr spiser mat som ikke mennesker kan spise
Husdyr beiter i utmarka der mennesker ikke kan lage annen menneskemat. Men de spiser også kraftfôr laget av korn. Faktisk spiser de gjennomsnittlig 68 kilo mat og drikker 100 liter vann hver eneste dag. Produktiv jord er en resurs det tar årtusener å bygge opp. Dersom vi faktisk skal klare å brødfø en økende verdensbefolkning må vi stanse det store (globale) tapet av landbruksjord – som faktisk er en like stor trussel som klimaendringene.
Fakta er at disse to krisene forsterker hverandre. Klimaendringene vil for eksempel kunne føre til at landbruksareal i flere av verdens viktigste kornområder blir rammet av tørke og høyere temperatur, som sørger for reduksjon i avlingene. Når vi bruker av den gode jorda til å produsere kjøtt, som slipper ut gigantiske mengder metan, som varmer opp kloden? Da er vi i en ond runddans.
Poenget er ikke at vi ikke kan produsere NOE kjøtt, men vi kan ikke gjøre det i den grad vi gjør det idag. Tall fra Helsedirektoratet viser at det totale kjøttforbruket per person i Norge er fordoblet fra vel 40 kg i 1972 til 80 kg i 2013, som igjen er det dobbelte av anbefalte kostholdsråd.
4. Beiting opprettholder biologisk mangfold
At vi opprettholder det biologiske mangfoldet ved å la kua beite i utmark, er noe som brukes som en god unnskyldning for å fortsette å spise og produsere kjøtt i stor skala og med ren samvittighet. Dette er ikke en usannhet, men likevel ikke et godt argument.
Enkel forklaring på disse begrepene: innmark og dyrket mark, er den delen av jorda hvor man kan gro mat. For eksempel åker, eng og hage. Utmark er stort sett alt annet, og her kan man ikke gro matkorn, for å ta et eksempel.
Norge har kun 3% landareal til dyrket mark, det er skikkelig lite og vi har faktisk minst av alle EU-land. Vi bruker 90% av dette jordbruksarealet i dag til å dyrke dyremat som blir omsatt til kjøtt, melk og egg. Omtrent 30% av vår innmark egner seg til å dyrke matkorn, men mye av denne går også til beiting av dyr.
Et naturlig utmarksbeite av kuer og sauer ville vært uproblematisk, men det er ikke slik realiteten er. Vårt overforbruk av kjøtt er ikke bærekraftig.
5. Beiting bidrar til å binde karbon
Ola i Landbruket påpeker at alle vet at drøvtyggere slipper ut metan (buuurp!). Men at mange ikke vet at beitedyra også bidrar til å binde karbon. Jeg måtte sette meg inn i hva det betyr, og det betyr at beitedyr sørger for dypere røtter i gresset og dermed økt aktivitet i jorda helt ned til 1 meters dybde. Og det er jo kjempefint! Men det gjør ikke opp for resten.
Tygg litt på denne her (slitsomme politiker-ord, men enkelt å forstå likevel):
“Grønn skattekommisjon ble oppnevnt av Regjeringen Solberg 15. august 2014. Utvalget skulle blant annet vurdere hvordan en ved økt bruk av klima- og miljøbegrunnede avgifter, og reduksjoner i andre skatter og avgifter, kunne oppnå lavere utslipp av klimagasser, et bedre miljø og en god økonomisk utvikling.”
Storfekjøtt, som er den mest skadelige produksjonen for klimaet får halvparten av disse subsidiene (jepp, det betyr cash). Med andre ord går forurensning og finansiering, hånd i hånd. Storfekjøtt står for 8% av maten vår, men sørger likevel for halvparten av klimautslippene og får halvparten av pengene. Kort oppsummert kan vi teoretisk sett redusere 40% klimagassutslipp, spare 6-7 milliarder på subsidier og likevel produsere like mye kalorier og proteiner. Kult? Helt enig, men det krever at vi endrer vaner.
6. Utslippene fra landbruket er biologiske
Ola skrive følgende i artikkelen på landbrukets nettsider:
– Det er ikke mulig å produsere mat uten utslipp. Jordbruk er en biologisk produksjon og kan ikke kontrolleres på samme måte som de fossile utslippene. Man kan ikke bare bytte ut ei metanproduserende ku med ei ikke-metanproduserende ku på samme måte som du kan bytte ut dieselbilen med elbilen, sier Hedstein.
Og det han sier er helt korrekt. Vi kan ikke bytte ut en vanlig ku, med el-ku som ikke lager like store utslipp. Men det vi derimot kan gjøre, er å spise noe annet. Eksempelvis kan vi bytte ut 3 av 6 kjøttmiddager med noe annet. Det vil gjøre en betydelig forskjell. Vel, du kan til og med bytte ut kjøttdeigen med kjøtt fra et annet dyr – og du vil fortsatt ha bidratt! Har du prøvd veggis-taco? Det er sabla digg!
7. Det grønne skiftet er ikke mulig uten landbruket
For å redde kloden må vi kutte fossile utslipp. Ett forslag er å bytte ut palmeolje med kumøkk. Det er veldig fornuftig å bruke avfallet til noe bærekraftig. Likevel er jeg helt sikker på at kjøttproduksjonen ikke er det, som kommer til å redde verden.
8. Norsk kjøttproduksjon er en av verdens meste klimavennlige produksjoner
Det er fint å vite at kuene våre har det bra! Likevel sørger de for at selvforsyningsgraden (altså, at vi skal slippe å importere masse annen mat fra andre land) i landet vårt går ned. Selvforsyningsgraden vår hadde vært høyere, ved lavere kjøttproduksjon. Omtrent 70% av storfekjøttet vi spiser er fra Norge, det er positivt. Det meste av storfekjøttet vi importerer kommer fra Tyskland, det er omtrent like (lite) klimavennlig som her hos oss. Som også er positivt, dersom vi ønsker å se på oss selv som “best” i noe vi er verst i.
En oksemiddag krever ca 9. ganger så stort fulldyrket areal som en vegetar eller laksemiddag, nesten 5 ganger så stort som en kylling-middag og 3,6 ganger så mye som en svinemiddag. Så jeg synes ikke vi skal applaudere oss selv så innmari for å være “en av verdens mest klimavennlige produksjoner”.
Selvom jeg helst skulle gjort det, for burger og biff er jo skikkelig godt.
9. Import av kjøtt øker klimautslippene globalt
Dersom vi kutter i kjøttmiddagene våre, kanskje vi kan sørge for at Norge ikke behøver å importere kjøtt. Det hadde vært betydelig. Hadde vi kuttet enda litt mere, kunne vi reddet verden enda litt mer.
Dersom Norge kutter kjøttproduksjon med 16,5 prosent:
- Klimagassene vil gå ned med 500.000 tonn årlig.
- Vi ville frigjøre 1500 km2 jordbruksareal i Norge, 0g 800km2 i utlandet. Dette tilsvarer størrelsen på London og Berlin.
- Vi kunne produsert 300.000 tonn mere forråvarer, som kan erstatte mesteparten av kornimporten til dyrefor.
- Selvforsyningsgraden i Norge kan økes fra 40% til 45% ved å øke forproduksjonen. Teoretisk kan selvforsyningsgraden øke til 59%, hvis vi både spiser litt mindre kjøtt og er villige til å spise mer egenprodusert bygg og havre til erstatning for importert hvete og ris.
10. Landbruket skal også kutte i klimagasser
Jeg heier på landbruket og fokus på å kutte i klimagasser! Dersom hver og én av oss kutter i kjøttvanene våre, betyr ikke det at landbruket legges ned eller at vi må importere kjøtt fra land hvor produksjonen er verre. Det betyr at kjøttproduksjonen kan bli mindre klimafiendtlig og mere bærekraftig.
Men det krever faktisk at både du og jeg er villige til å spise flere kjøttfrie middager.
